Jeg følte plutselig at jeg "våknet" etter 15 år i dvale

Følelser og tanker
1

Dette blir nesten som en roman, mer enn et innlegg, men nå må jeg bare få det ut på et trygt sted..

Når jeg var i 30 åra, var jeg gift med en ondsinnet manipulator. Han var ikke fysisk slem, men jeg ble holdt i bånd og kontrollert og tilslutt hadde jeg nesten ikke en eneste egen tanke igjen i hodet. Utad var han perfekt. Kjekk, veltrent, snill, morsom. Hjemme hadde jeg ikke noe jeg skulle ha sagt. Dessuten brukte han meg som søppelbøtte i forhold til sin X. Etter en stund forstod jeg jo da at han rett og slett hadde “græbba” tak i meg for å hevne seg på x-kona (som stakk av med en ny fyr en stund før vi møttes han og jeg)

Når du ikke får være med på noen avgjørelser i hverdagen, ikke hva man skal spise, ikke velge sine egne klær, ikke være barnslig. Og hele tia får beskjed om at man er litt “enkel”
For ikke å snakke om at han rett og slett forgrep seg på meg mens jeg sov. (Jeg har ikke tenkt til å gå i detaljer rundt det her)

Jeg gikk rundt i verden som en zombie og følte meg som absolutt ingenting.

Da kom det inn en mann fra venstre. På mange måter så redda han meg fra det utrolig slitsomme livet jeg levde. Det blei selvfølgelig et helvete. Jeg var aldri fysisk utro mot han jeg var gift med - det hadde jeg bare ikke turt - men inni hodet og hjertet mitt levde jeg i en rosa kosemoseverden sammen med en helt annen enn ham.. Mannen min var jo ikke dum, selv om han var ondsinnet og egoistisk, så han skjønte at det var noe, og denne “nye” vennen min - selv om jeg tydelig sa at jeg ikke ville møte ham før jeg hadde vikla meg ut av det jeg levde i - sendte meg et par i overkant saftige meldinger, som faktisk kunne anntyde at ting hadde skjedd allerede - til min mobil, og den sjekka selvfølgelig mannen min.. Fullt kaos. Par terapi, sinne, gråt, frykt. Jeg visste jo at jeg ikke hadde vært fysisk med noen andre, men det ble selvfølgelig ikke trodd. Jeg kutta ut denne “nye” vennen. Jeg innbildte meg kanskje, at siden vi nå skulle gå i terapi, så ville vi få det bedre sammen. Det skjedde jo ikke. Det blei nesten værre. Ifølge ham var parterapeuten vår en dust, legen min var innkompetent og jeg var bare et søtt smil uten hjerne. Dette er egentlig bare en liten brøkdel av alle eksempler jeg kunne ramsa opp.

Så skjedde det en endring i MEG. Jeg så ham plutselig. Og intuitivt visste jeg hvordan jeg skulle snakke til ham sånn at jeg kanskje kunne få avbrutt dette slitsomme samlivet. JEG ble manipulatoren. Ikke for å være slem tror jeg, men for rett og slett å overleve som person.

Jeg la meg flat i alle situasjoner, tok på meg skyld for det jeg kunne ta skylda for. Overøste ham med komplimenter og jugde så det rant av meg.. Det virket.. etter nesten 2 år, kunne jeg si til ham at jeg ville flytte, og han sa seg enig. “Det har vært praktisk å ha en fast å ligge med da.”, var det siste han sa før jeg dro..

Det gikk et års tid. Så møter jeg tilfeldigvis igjen denne karen som kom inn fra venstre tidligere i historien her.. Det ble jo full eksplosjon av glede og alle følelsene kom veltende tilbake. Vi var begge frie og franke, og det var jo umulig at ikke vi kastet oss over hverandre.

Ååå - så romantisk, tenker du nå.. Vet du, det tenkte jeg også. Han var jo absolutt totalt motsatt av han jeg var gift med på alle måter. At han kanskje var så totalt motsatt at det muligens ikke var sant engang, det ofret ikke jeg en tanke..

(Det kommer en del to her, kan ikke skrive mer akkurat nå bare.. ) Jeg følte plutselig at jeg “våknet” etter 15 år i dvale

4

Kontroll kan komme i mange former. Og noenganger er det så vagt, at du nesten ikke tror på det selv engang.
Det værste er, at jeg fikk en dårlig følelse på aller første daten vår. Det var lissom ikke en filleting heller, men.. jeg vet ikke.. jeg tror jeg hadde savnet ham så lenge, at jeg valgte å ignorere.
Jeg fikk lange kjærlighetsbrev. Han sa at han elsket meg i annenhver setning. Han var så forelsket at han ikke visste sin arme råd - og han sa til alle han møtte og ved enhver anledning. Jeg svevde avsted på rosa skyer. Det var så godt å bli båret rundt på gulltrone.

Og jeg tror nok ganske sikkert at han var forelsket… kanskje mest i følelsen av å være forelsket? Akkurat det har jeg ikke rukket å tenke gjennom enda.

Som kom han flyttende til nabobyen min. Og neida - vi flyttet ikke sammen med en gang. Det tok flere år før vi kom så langt. Han gav meg gaver.. dyre gaver.. Igjen fikk jeg en litt rar smak i munnen, for som oftest etterpå, var han flink til å fortelle meg at han tross alt har blakket seg for min skyld. Ved en anledning ble det så mye snakk om det, at jeg betalte ham tilbake halvparten. Bare for å slippe å ha dårlig samvittighet.

Vi hadde vært kjærester i nesten ett år når han skjelte meg ut første gang. Da var vi på ferie nedover i Europa. Jeg hadde ikke råd til den turen egentlig, men han ville på død og liv betale. På et eller annet vis klarte jeg å si noe han ikke tålte… jeg aner ikke hva.. men da kjeftet han på meg i nesten to timer. Der og da gjorde jeg bare alt i min makt for at han skulle bli fornøyd igjen. Jeg mener - vi var på et fremmed sted, jeg hadde ikke noe sted å gjøre av meg annet enn hotellrommet vårt. Ikke hadde jeg penger heller.. Jeg fikk ikke forklart meg, fikk ikke gehør for noe av hva jeg prøvde å si - det var rett og slett råtakjeft. Etterpå fikk han dårlig samvittighet og var så pusete og nydelig at resten av ferien igjen ble fylt til randen av rosa skyer og hyggelige opplevelser.

Og igjen kom det gaver.

Tilbake i Norge var det lange koselig telefonsamtaler. Mange hyggelige helgeturer. Jeg blomstret. Endelig hadde jeg frihet til å holde på med ting og hobbyer jeg liker å holde på med uten å måtte forklare meg. Jeg ble løftet fram som ei prinsesse. Kjærlighetserklæringene blomstret. Han ville gifte seg med meg. Jeg nølte. Naturlig nok. Men jeg gikk med på å forlove meg, da. Jeg var jo oppover ørene forelsket og glad i denne mannen.

Av og til, når vi hadde vært sammen i en litt lengre periode, kunne jeg stusse over at han var i overkant opptatt av ingen i hele verden skulle bløffe ham, for da.. samtidig som han stadig bløffet andre. Bare små små ting. "Nei, vi kan ikke være med på det fordi “konemor” er syk og sliten.. " og der satt jeg ved siden av da - frisk som en fisk. Når jeg kikket spørrende på ham, sa han kjapt at det var så kjipt å bare si neitakk, og at det høres bedre ut at en av oss er syk. Og så sa han noe hysterisk morsomt igjen, fikk meg til å le, også forsvant det i tåka. (Beklager, men jeg må dele opp denne historien.. )

5

Jeg kan ikke beskrive 15 år så detaljert.. men poenget er.. vi kan ha opptil tre veldig gode måneder, men i det øyeblikket jeg ikke observerer ham og bare slapper av og er meg selv, så smeller det. Og da har vi ikke en krangel. Da skjeller han meg ut for ALT, og jeg skal ikke ta igjen eller forsvare meg. Jeg skal sitte og høre på en bøtte med dritt om meg selv. Det sier seg sjøl at jeg har mista fatningen og blitt like sint tilbake. Det er ikke sjans i verden for meg i hvertfall å sitte helt stille og få en sånn gjødseldynge i trynet uten at jeg reagerer på det tilslutt.. Eller - jeg har slutta med det nå. For jeg skjønte endelig, at det er nettopp det han vil. Han VIL at jeg skal føle meg som en dritt i det øyeblikket han skjønner at han har oppført seg som en..

Og hvorfor i all verden går jeg ikke??

Det er et godt spørsmål.. Jeg er vant til å ha det sånn. Jeg er ikke lykkelig, men jeg er blitt flink til å trå varsomt. Og jeg får fremdeles holde på med ting jeg liker å gjøre. Sammen med folk jeg liker å være sammen med. Så ute i verden ser det veldig pent ut. Det er her hjemme det er slitsomt. Og vi har ikke barn boende her som det kan gå ut over. Men jeg juger jo hvis jeg sier at jeg ikke tenker tanken på å vikle meg ut herifra. Det er bare det, at akkurat nå er mantraet; "Jeg er så glad for at du er her. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg. " og så tusen kjærlighetserklæringer om dagen…

6

Hei.
Det skjer! Det høres ut som du har opplevd din porsjon av vonde opplevelser med andre mennesker.
Hvis jeg kan anbefale lesestoff: Trauma and Recovery av Judith Herman

En virtuell klem (hvis du ønsker deg den) fra meg her ute i verden

7

Takk for “klemmen”. Jeg er en såkalt klemmer, så det gjorde godt.

Det føles så rart bare.. lurer på om andre har det sånn også? Jeg kjenner jo i magen og i kroppen at ting er helt feil - men så er det ikke mulig å ta ham for noe. Eller jooo - det kunne jeg jo sikkert ha gjort, hvis jeg ønsker å høre alt som er feil med meg og alt jeg gjør som er urett overfor ham og andre…

Før jeg våknet, var jeg ofte trist og apatisk når jeg var hjemme. Nå føler jeg at jeg ser hver millimeter av fyren, og jeg er stort sett rasende inni meg.

Kanskje jeg drar herifra en dag.. kanskje..