Jeg føler at jeg har sett for mye. Jeg vil at verden min skal krympe, jeg vil ikke vite alt jeg vet. Jeg vil ha tilbake den nysgjerrigheten og spenningen jeg følte på som barn. Alt var nytt, og du ville bare leke og lære. Nå er jeg apatisk og uinteressert.
Overstimulert over mange år av tusenvis av timer framfor en skjerm. Jeg skulle ønske jeg var født i en annen tid, en tid man ikke hadde tilgang til så mye informasjon. Da du faktisk måtte snakke med andre ansikt til ansikt for å forstå, for å lære. Da ingen visste hva som skjer på andre siden av kloden. At noe enda var ukjent.
Nå sitter man bare og stirrer på et lysende rektangel og konsumerer meningsløst innhold, frakoblet den virkelige verden.
Jeg føler meg som et ufullstendig menneske. Som om deler av livet mitt har blitt tatt i fra meg.
Ja, den skjermen kan være veldig skummel, og alt man kan få tak i der. Men jeg tror samtidig at det aldri er for sent å skru av skjermen og komme seg ut blant folk i stedet, for folk finnes fortsatt der ute. Det er lov å stenge alt annet ute hvis du har behov for det, og bare gå ut til naturen og folka der ute.
De beste møtene jeg har med folk nå, er egentlig de tilfeldige menneskemøtene der ute.
Det finnes fortsatt så mye fint og spennende der ute, så mange interessante folk å bli kjent med, eller så mye spennende man kan oppleve. Men jeg trenger at man må komme seg bort fra skjermen for å gjøre det. Legge den igjen hjemme, og gå ut, uten mål og mening, og bare se hva som skjer.
Du har fortsatt et valg, du kan velge bort skjermen, og velge deg selv.
Disse firkantene som viser en annen annen virkelighet enn den vi er til stede i, som plutselig er blitt normalen, og hadde vært ren magi for hundre og femti år siden. Høres ut som noe som kan skape en følelse av å være fjernet fra virkeligheten, ja.
Jeg har innsett dette i voksen alder, men all den tiden jeg mistet som barn er noe jeg tenker ofte på. Men jeg vet at jeg bare må gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i nå, og prøve å være bedre. Jeg har vært mye ute i naturen i det siste, og det hjelper.
Ja, det er synd at det har blitt normalen.
Det er fullt forståelig at du tenker mye på all den tiden du har mistet som barn. Det å la seg selv få lov til å sørge over det tapte og det man ikke fikk, er gjerne også noe man trenger. Og det å gi seg selv ting man ikke fikk som barn. Jeg vet ikke om du har hørt snakk om dette med det indre barnet? Mange har nytte av det, å gi omsorg til det indre barnet, gi det anerkjennelse og alt det ikke fikk som barn, for nå er jo vi de voksne, og som kan gi oss selv det. Jeg har selv ikke helt fått det til, men andre har god nytte av det, har jeg hørt. Men jeg kan gi meg selv barnslige gleder, ting jeg likte som barn, og som kan gi en glede å gi meg selv nå, eller gjøre de tingene jeg likte som barn - være litt sånn barnslig, eller gi seg selv en ting som kanskje kan virke barnslig. Det kan få den barnslige gleden tilbake hos meg, om bare i et blaff, så kan jeg merke at den fortsatt er der.
Jeg ønsker deg å få tilbake lekelysten og gleden over å lære.
Så fint å høre at du har vært mye ute i naturen i det siste, og at det hjelper deg. Naturen er en så god motvekt mot alt det digitale og alt som bare foregår inni hodet.
Jeg har selv opplevd å gradvis mer og mer få tilbake deler av meg selv, som jeg føler at jeg hadde mistet. Og for folk som har opplevd traumer, er det f.eks. vanlig å føle at man har mistet alt man hadde, men at man kan finne tilbake til det, selv om det jo aldri vil kunne bli slik det har vært og man jo må finne en måte å leve med at ting ble slik de ble, på.
Det igjen å begynne og legge merke til tingene rundt seg, og kjenne på de små gledene, er en vei ut av det, tror jeg. Man tenker gjerne at gledene må være store for at de skal ha betydning, men det finnes så mange små gleder eller ting som kan gjøre godt, hvis man bare legger merke til og ser dem.
Jeg ønsker deg mange gode opplevelser, små og store!
Har ikke hørt om det om sitt indre barn, men det høres interessant ut. Jeg håper det er mulig å finne tilbake litt til hvordan man var. At det er mulig å få tilbake den lysten til å utforske og alt det gode man følte på. Du har gitt meg noe å tenke på, takk for det. :)
Så fint å høre :) De gode følelsene er der under et sted, man bærer med seg alt man har opplevd, også de gode tingene. Min erfaring er at jo mer man lar følelser få komme, jo mer man kjenner på det som er inni en, jo flere av de gode tingene kan man også huske - men også ved at man skaper ro i livet sitt til at de minnene kan komme. F.eks. med å ikke pøse på med nye inntrykk. For meg har det f.eks. hjulpet å skrive eller fortelle til andre om gamle minner, eller å finne frem bilder eller gjenstander som minner meg om ting som har hendt tidligere. Du har kanskje hørt at ting kan trigge en til å huske dårlige ting? Det samme sies om at man kan bli “trigget” av ting til å huske gode minner. Så det å omgi seg selv med ting fra tidligere, kan hjelpe en til å huske de gode tingene. Eller hvis man f.eks. gjør ting man gjorde før, eller drar tilbake til steder hvor man har gode minner fra som barn. Som sagt, alle disse minnene ligger også et sted inni deg, selv om det kan virke som de er borte, fordi har blitt gjemt bak andre inntrykk og opplevelser. Jeg tror også på at det å gjøre gode ting for en selv, og at når nervesystemet for roet seg ned, at man da også lettere får tilgang til gode minner, men også til å oppleve gode ting her og nå. Det å røre på seg og aktivere seg, får også gjerne opp ting - særlig slikt man gjorde som barn, hvis du f.eks. likte å løpe rundt eller klatre i trær :) Jeg håper dette kan være en inspirasjon til å utforske dette videre :)