Jeg er sulten.
Jeg vil ha mat.
Men hver gang jeg ser mat
får jeg lyst til å spy,
late som jeg ikke trenger det,
som om jeg er sterkere uten.
Jeg sier til meg selv at jeg har kontroll,
men det føles mer som jeg mister meg selv litt mer hver dag.
Tankene stopper aldri,
for mye, for lite, feil, feil, feil.
Jeg klarer ikke vinne uansett hva jeg gjør.
Det er stille når jeg ikke spiser.
En kort pause.
Som om alt inni meg holder pusten.
Men så kommer det tilbake.
Sterkere. Tyngre.
Og jeg sitter igjen, sliten,
fortsatt sulten,
fortsatt ikke nok.
Men et sted inni meg finnes det fortsatt en tanke –
at jeg egentlig vil ha det bedre.
At jeg kanskje fortjener det også.
Jeg vet ikke hvordan ennå.
Men jeg vet at jeg ikke vil ha det sånn for alltid.