Det er som om tiden min renner ut hundre ganger raskere enn alle andres.
Jeg lider av flere personlighetsforstyrrelser, angst og depresjon.
Jeg har brukt over halve livet mitt på å bedre meg selv. Jeg har skaffet hjelp jeg trodde jeg trengte, men som endte i en fiasko. Jeg har prøvd absolutt alt jeg kan, og ingen kan gjøre noe. Hvordan skal andre mennesker forstå meg når jeg selv ikke forstår?
Da jeg var tenåring så gikk det opp flere lys for meg da jeg endelig forsto litt. Jeg fant et fellesskap over nett som slet med de samme tingene - og for første gang i mitt liv så følte jeg meg sett og ivaretatt. Jeg brukte disse menneskene som støttebjelker i mitt liv, og før jeg visste det så ble de min eneste redning.
I dag benytter jeg meg ikke lenger av dette felleskapet. Jeg har i stedet blitt fullstendig selvdestruktiv. Jeg ødelegger meg selv psykisk og fysisk hver gang det renner over.
Det eneste som roer meg er å se blodet renne nedover kroppen min. Da forstår jeg endelig én ting - det er smerte jeg kan se. Smerte jeg kan vite at er ekte.
Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg er er for feig til å avslutte det.
Jeg har ingen rundt meg som forstår meg. Jeg er så redd.
Hei.
utrolig sterkt det du deler. jeg føler på akkurat det samme. og alt håp er borte. kanskje vi kan chatte med hverandre. jeg er også fullstendig destruktiv, deprimert, skal utredes for personlighetsforstyrrelse, selvskader og suicidal. skjønner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg ut av det.
jeg er en jente på 35 år btw. selv om jeg ikke føler meg som det.
håper du tar kontakt.
Umåtelig trist å lese; er fellesskapet du har i tankene, små blogger mange som hadde det vanskelig hadde på blogg.no der man støttet hverandre før alt sammen ble lagt ned, eller noe annet …?
Uansett - når du skriver at du “er for feig til å avslutte det”, ville jeg heller ha sagt at du er altfor verdifull til å avslutte livet, for verden trenger også de mest sårbare av oss; både verden og fremtiden trenger deg, mer enn du aner.
Er det noe du setter pris på - som kunne muntre deg litt opp; en hobby eller interesse du har eller har hatt, som skriving, å spille musikk, tegning, eller noe annet?
Skulle inderlig ønske alt ordnet seg for deg, og selv om jeg ikke vet hvem du er, vet jeg at du er et dyrebart menneske, og det du sliter med, er du ikke alene om da det er mange som skader seg selv, men det er mulig å finne en vei videre i livet; det finnes alltid, alltid håp - veien videre er ikke alltid like enkel, men så lenge man fortsatt lever, vil morgendagen alltid være der, og et hav av skimrende stjerner vil lyse opp nattemørket.