Jeg har ganske sterk dysleksi vis teksten er uklar jeg beklager så mye.
Jeg har nesten aldri vært i forhold, jeg er 18 år jente. Jeg har vansker med å stole på folk å sånt. Jeg har opplevd å blitt forlatt siden jeg var liten mamma sendte meg bort pappa var ikke i livet mitt, jeg vet ikke egentlig. Jeh kom i en familie da etter det. Men jeg trur det bare har satt seg fast sikkelig. Jeg har så angst for at folk jeg blir glad i går fra meg. Å det er ikke sånn. Åja shit de forlot meg. Nei hele verden faller, jeg får selvmordstanker jeg bare knekker helt sammen. Selv om de ikke var der lenge. Jeg blir fort tilknyttet til visse folk. Klarer ikke å se de gå fra meg.
Jeg har snakka med en del gutter men ikke noe seriøst, det var en som ødla meg helt, jeg var så tilknytta til han jeg elsket han aldri trur jeg, jeg bare klarte ikke å la han gå uansett hva han gjorde mot meg. Han knakk meg sikkelig han såret meg, jeg havna i en så hard depresjon den tiden. Enda værre enn det den var. Tok meg 1 år å komme meg over han men en del av meg er enda ikke over han. Skjønner dere jev er så forvirret jeg forstår ingen ting. Trur ikke dere forstår heller… siden jeg klarer ikke å forstå meg selv, jeg har prøvd så hardt men klarer det ikke.
Vær gang jeg havner i ett nytt forhold som har skjedd 3 ganger jeg fakker det opp. Jeg forlater dem først aka jeg sårer dem eller noe sånt. Siden tanken på at jeg er så ustabil går ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg har prøvd å ta pause jeg har prøvd å snakke med noen om det men er som ingen forstår. Å jeh bare er lei av det. Vil ikke såre meg selv mer eller andre.
Jeg beklager for alt rotet i denne mld jeg måtte bare få det ut Pls noen svar❤️
Unnskyld hvis jeg skulle ta feil, men når jeg leser det du skriver, forstår jeg godt at du har vanskeligheter med å stole på folk etter det som skjedde da du var liten i forhold til fraværet av mor og far, så det føles nesten som om du har et lite hull inni deg (eller i hjertet ditt) som må fylles opp med trygghet.
Noe vi alle jo trenger, men siden du ble forlatt som barn, har du et større behov for trygghet enn folk flest, derfor knytter du deg til andre, og får angst når de går fra deg.
Vet ikke om jeg tar feil, men om det skulle være slik, ville jeg råde deg til å først bli trygg på deg selv - da vil man kunne fylle opp dette hullet inni deg/i hjertet ditt før du møter andre, du blir uavhengig av dem, og det blir heller ingen stor krise om de skulle gå fra deg; du vil fortsatt føle trygghet og ro. Noe som også gjør det enklere for deg å bli kjent med andre - både nye venner og kjærester; folk som er trygge på seg selv og deler ut smil i øst og vest, har lett for å være sosiale og være den andre vil være venner med.
Slik at i mine øyne virker det som om årsaken og kjernen i problemene dine er dette behovet for trygghet; finner du tryggheten hos deg selv som du mangler nå, tror jeg at alt vil bli bra.
Hvordan dette kan gjøres, er opp til deg; noen sporer opp foreldrene sine og tar opp kontakten med dem slik at tapet fra barndommen ikke ender der, andre går andre veier der de eksempelvis lar en positiv interesse ta over livet deres i så stor grad at de ikke får tid til å tenke på annet, mens atter andre finner kjærligheten i et stabilt forhold der de kan utvikle seg som mennesker og finne tryggheten de mangler.
Men som sagt kan det hende at jeg tar feil; ønsker deg uansett alt godt i fremtiden, og skulle ønske at livet ordnet seg for deg.
Hei, håper det går bra med deg. Kjenner meg ganske igjen, har slitt mye psykisk, blitt utnyttet og hatt en del selvmordsforsøk oppigjennom. Alt i alt så blir det bedre, kanskje ikke fordi noe endrer seg men fordi du blir nummen til smerten.
Foreldrene mine sloss og brukte meg som en sjakkbrikke i spillet sitt, vennene mine utnyttet meg til jeg ikke lenger var interesant. Nå til dags har jeg kun venner på internett og snakker med folk på jobb, er 20, fortsatt lærling.
Var i et forhold med en jente noen år eldre enn meg, minnet meg litt om ditt forhold. Jeg knytter meg ofte ganske sterkt til mennesker og tilgir det meste de gjør, spesielt før når jeg var verre psykisk. Alle jeg kjenner online sier hun bare brukte meg, og de har kanskje ikke feil men jeg elsket henne mer en jeg elsket livet selv. En dag var hun lei meg, og kastet meg vekk, følte hele livet kollapset rundt meg.
Tiden legger alle sår sier de men jeg føler meg som en porselen dukke som er limt sammen igjen. Har det egentlig ganske greit nå, mangler fortsatt irl venner men livet har falt litt mer på plass.
Ikke tenkt at det er din feil at du sliter psykisk ok! Du har ikke gjort noe galt. Min dumme anbefaling er å jobbe litt med deg selv og prøve å være rundt folk som er litt stabile. Gjerne nevn til nye folk i livet ditt at du er redd for å såre andre og at de må forstå det hvis de skal være venner eller kjærester.
Pleier å si til nye venner at jeg sliter/har slitt psykisk og at hvis det blir for mye kan de gå uten å føle seg slemme, men at jeg ønsker at de forteller meg det og hvorfor slik at de ikke bare forsvinner.
Skrev ganske mye, unnskyld for det! Håper at det ikke ble for tungt å lese, sliter litt med det selv.
Jeg vet at du ikke spurte om det men jeg er her hvis du trenger noen å snakke med eller en ny venn. Ta vare på deg selv og husk at de ikke har gjort noe galt