Jeg synes livet er helvete og jeg vet ikke hvorfor engang, jeg blir bare trist så ofte uten noen grunn og jeg føler at jeg kaster bort livet. Jeg har ofte tenkt og bare ende alt men jeg kan ikke gjøre det når jeg vet at jeg har en familie og venner. Skole er også så helvete, det er vinter ferie nå men jeg tenker fortsatt på skolen og teller dagene til jeg skal tilbake til det helvete stedet. Jeg hater alle der og det er ingen som forstår meg. Jeg har også gått gjennom en stor rygge opperasjon som betyr at jeg kan egentlig ikke danse så bra som jeg gjorde før og det gjør meg så jævlig deppa når alle drømmene mine har blitt tatt fra meg. Jeg har også ofte ønsket og bli påkjørt av en bil eller noe for å ende all min smerte. Men noen ganger tror jeg bare at jeg overdriver…
Trist å lese at du har det slik. Har du vurdert å snakke med legen din om dette? Ikke sikkert du trenger henvisning til psykolog, men noen ganger er det faktisk noe som kan henge sammen med den fysiske helsen. F.eks hormonell ubalanse.
Det virker på meg som om du er deprimert og jeg kjenner meg veldig igjen i noe av det du sier. Spesielt det å kjenne seg nedfor uten noen grunn. Ønske om at noe skal skje så man slipper smerten er det nok mange som kjenner på.
Men du, det å ha gjennomgått en stor ryggpperasjon er jo en stor belastning. Det er ikke unaturlig med en reaksjon etter noe sånt. Trist at du ikke kan danse slik du gjorde lenger. Jeg vet godt hvordan det føles når drømmer blir knust. Du skal vite at det vil gå bra på sikt og er du åpen for det, vil nye/andre muligheter komme. Kanskje du etterhvert får nye drømmer? Kanskje dette åpner for andre muligheter du ikke har tenkt på før?
Jeg håper virkelig at du opplever lysere dager snart. Og vær så snill ikke gi opp, men søk hjelp om dette ikke bedrer seg snart.
Tusen takk. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kan snakke med legen min og jeg vil heller ikke snakke med foreldrene mine fordi jeg vil ikke gjøre dem trist. Tusen takk likevel.
Det forstår jeg veldig godt. En start kan være å vise til legen det du har skrevet her. Men vit at det ikke er unormalt å føle på det du gjør etter det du har vært igjennom. Du kan alltids snakke her også.
Du må ikke være redd for å snakke med verken foreldre dine pga at de skal bli triste,
De vil mest sannsynlig vite dette sånn at de kan hjelpe deg, din lykke og at du har det bra er nok det eneste de bryr seg om,
Kan altid skrive vis du ikke klarer ordene,
Samme gjelder legen det er derfor de er der,
Jeg har selv opplevd motgang i livet og har også opplevd å bli trist av småting, gjelder å finne noe som kan glede deg en dag vil du finne det, kan være hva som helst,
Du er ung enda høres det ut som "å kaste bort livet " jeg tenker det er greit å være hjemme å se på tv eks det er ikke bortkastet tid det er tid for seg selv og kroppen kan vile,
Jeg vil se de som ruser seg på narkotika dag inn og ut de vil jeg si kastet bort livet,
Skole er tøft for veldig mange og selv om det føles det aldri tar slutt så gjør det det jeg følte det sånn nå er jeg i 30 årene og ferdig med skole for lenge siden og livet er bedere,
Jeg føler også at folk ikke forstår meg men gjelder bare å finne en man kan snakke med,