Jeg tror litt av grunnen til at jeg ikke er komfortabel med å snakke om følelsene mine i dag som voksen er fordi følelsene mine ble konstant dømt som barn. Når jeg følte store følelser ble jeg behandlet som om jeg var dramatisk og at det jeg følte var feil. Og nå som jeg ser tilbake på det så var mye av det ikke så ille, men i øyeblikket så var det det verste som hadde skjedd i livet mitt. Jeg var ett barn så jeg hadde jo ikke opplevd så mye. Og nå sitter jeg her og er så sykt usikker på alle vanskelige følelser. Og der er noe jeg prøver å jobbe med.
Derfor mener jeg vi må være forsiktige med hvordan vi reagerer på barn sine reaksjoner og følelser. Fordi selv om det ikke er så ille for oss så er det faktisk det verste de har opplevd.