Plutselig gikk det opp for meg hvor alvorlig volden i barndomshjemmet faktisk var. Selv om det er 2 år siden jeg fikk traume diagnosen. Og jeg bare angrer så jævlig på at jeg ikke sa noe? Hvor hadde jeg vært i dag hvis jeg hadde søkt om hjelp når jeg var liten? Og jeg er bare sint over at ingen la merke til noe, eller enda verre, at jeg ikke viste noen tegn.
Hvordan stoppe å angre på fortiden
Oftest vanskelig å si ifra om sånt når en er barn, fysisk vold?
Lurt å søke hjelp uansett da, DPS og samtaler for å bearbeide og gå videre er nok lurt, om du ikke får hjelp.
Jeg vet ikke om man stopper og angrer på det, men jeg tror at man mer og mer kan få fred med det, bare at det er en lang prosess.
Jeg skulle også ønske at jeg hadde sagt til noen om hvordan jeg hadde det da jeg var liten, men jeg forstår også hvorfor jeg ikke gjorde det. Man var jo bare et barn, pluss hvis du leser om traumer og barndomstraumer/komplekse traumer og hvordan man som barn håndterer det, så får du kanskje mer forståelse for hvorfor du selv ikke har sa noe. Det var din måte å beskytte deg selv på. Og som barn, så vet man jo ikke om noe annet enn det man står oppi - hvis man ikke føler at man har noe valg. Det er også derfor det er så vanskelig å vise det når man er voksen også, fordi man er så vant til å skjule følelsen og hvordan det var/er. Iallfall har jeg slitt med det, og slitt med å få den hjelpen jeg trengte pga. det fordi jeg jo “greide meg”. Det var det de så utad, men det var ikke slik jeg følte meg inni meg.
Det er bare bra og helt lov å kjenne på sinne over at det har vært slik det har vært, at ingen la merke til det osv. Jeg håper da at du kan greie å få forståelse for deg selv og det barnet du tross alt bare var.
For meg har det å la følelsene få komme ut uten at jeg gjør noe med det eller skal forandre på ting, hjulpet meg. For meg har det vært mye sorg.
Og så er det det å finne ut hva jeg kan bruke dette nå, at jeg vet dette og vet at jeg har hatt det slik. Jeg bruker det til å velge nå ting som er riktig for meg nå, og ikke skulle la andre bestemme eller avgjøre hvordan livet mitt skal være, slik det var da jeg var barn. Jeg kjenner mye på det nå, at jeg er voksen nå, og jeg kan bestemme hva jeg vil gjøre eller hvem ønsker å forholde meg til eller ha en relasjon til.
Kan du bruke dette sinnet til noe godt for deg selv nå? Sette en god grense for deg selv nå?
En del av dette er å lære seg å leve med at det har vært slik i fortida. Det går ikke an å forandre på det som har vært, og det kan være godt å innse det, slik at man slutter å bruke energi på å prøve å forandre på det. Slik følte jeg det iallfall. Og at jeg gikk over til å bruke energien på hva som vil være godt for meg her og nå. Det er noe jeg har angret på at jeg ikke har gjort før, men jeg vet også at jeg ikke visste det tidligere, slik at jeg da heller ikke kunne gjøre noe med det.
Jeg tror det er veldig viktig å få lov til å få fortelle sin historie. Det er visst også et steg i bearbeidelsen av traumeminner, hvis man kan få det over til historier man forteller, mer enn kroppslige følelser og minner - og følelsen av å gjenoppleve det. En får en annen “kontroll” over det da, at det da mer blir noe som var før, og ikke noe som lenger er slik nå.
Du skrev ikke noe om du får hjelp eller hvor du ellers var i prosessen, men jeg tenker at sinnet ditt kan være sundt - det er en aktiv følelse som kan brukes til noe. Jeg ble da sint på meg selv jeg også, og brukte det sinnet destruktivt, sånn rettet mot meg selv, og ville ødelegge meg selv, og da er det jo ikke bra. Kan du rette sinnet mot dem som gjorde deg vondt i stedet? F.eks. ved å skrive et brev til dem som du ikke trenger å sende?
Tusen takk for svaret ditt. Jeg har allerede lest det flere ganger og det betyr veldig mye <3. Ja jeg går i behandling, har gått til bup i 3 år, er 17 år nå. Jeg er ikke mye sint da, har aldri vært egentlig. Men det ville nok ha vært fint å hatt tilgang til den følelsen noen ganger
Det finnes helt sikkert noen private kurs du kan ta for å lære å bli sintere - uten at det trenger å være så dyrt.
Bare hyggelig at jeg kunne hjelpe :)
Sinne trenger ikke å være en dårlig følelse, den kan hjelpe en til å sette grenser, og det er ikke noe dårlig i det hele tatt.
Jeg tror det er helt fint å kjenne på at man angrer på ting, men hvis man blir for opptatt av det man ikke gjør før og ikke kan gjøre noe med, og glemmer det man kan gjøre her og nå - så blir det bare enda mer man angrer på, hvis du skjønner? Jeg har levd slik, at jeg stadig gikk glipp av de tinga som kunne være bra her og nå. Nå lever jeg da annerledes, at jeg prøver å gjøre de tinga som er fine og gode for meg nå, og av og til er det å kjenne på hvordan ting har vært før og gi rom for de følelsene, mens oftest er det å gjøre fine ting nå.
Det er fint å høre at du får hjelp, og det er også fint å høre at du er ung og har livet foran deg :)