Det er nesten slik at jeg ikke vet hvor jeg skal starte. Selv om jeg har fikk PTSD-diagnosen i 2018/19, og har sittet med disse symptomatiske plagene lenge, så har hyperårvåkenheten virkelig blusset opp i det siste. Som følge av dette er jeg ekstremt sliten hele tiden. Det tærer på meg innenfra.
Jeg skulle iherdig ønske at jeg ikke hadde et minefelt til mentalhelse, det er kommet til punktet der den indre styrken virkelig begynner å smuldre vekk.
Skal man bare plastre på et smil, ta traumebehandlingen på en tvunget strak arm, og late som at ting skal gå bra?
Fake it til you make it, er ikke et mye brukt utrykk uten grunn. Selv om det føles feil og kunstig ut i starten, så kan det være nok at med å gå mellom behandlingen, så sitter du igjen med en for for erfaring. Om det vil hjelpe for deg fra starten av, det er ikke sikkert, men plutselig etter noen år, kanskje ting starter å klikke på plass, og erfaringen du fikk gjennom behandlingen plutselig starter å gi en oppriktig mening for deg. Det er ikke unormalt at man hører råd fra andre, og det høres helt idiotisk ut, men plutselig en dag så innser man at det faktisk gir mening.
Men man kan gå glipp av muligheten til å føle at brikkene faller på plass om man ikke i det aktuelle øyeblikket har opparbeidet seg den grunnleggende erfaringen og informasjon, og den ene er like verdifull som den andre, og fungerer ikke uten hverandre.
Noen ting må jobbes med nok til at de starter å bli en liten del av personligheten vår, får vi klarer å få makt nok til å forandre på ting ved oss selv, så det er hva mye av sånne ting går ut på. Vise verktøy som man kan starte å ta i bruk i prosessen. Men om man ikke aktivt velger å prøve å ta de i bruk, så får man ikke inn erfaringen og vanen man trenger for å forandre på ting.
Sent svar fra min side. Setter pris på det du skriver, og har forsøkt å gi det noen tanker siden jeg leste det. Det du skriver gir mening, og jeg kan minnes å ha blitt fortalt noe lignende, uten at jeg nøyaktig husker hvor jeg har hørt det fra.
Jeg har gjordt det å gå til behandligen til den høyeste prioriteten i hverdagen min, allikevel forsøker jeg å leve tilnærmet normalt utenom timene hos DPS, uten at dette lykkes særlig ofte.
Sett bort ifra at jeg regelmessig snubler over mine egne metaforiske ben, så antar jeg at jeg ikke har stort å tape på å fortsette å prøve.
Takk for svar.