for to år siden, da jeg gikk i 9. klasse ble jeg mobba. det førte til at jeg fikk depresjon og til slutt kom det til et visst punkt i ish september-november hvor det var så ille at jeg prøvde å ta livet mitt opptil flere ganger. jeg lærte meg etter vært å adaptere meg til depresjonen, men den hadde fortsatt mer kontroll over livet mitt en det jeg selv hadde. jeg pleide å ligge i senga hele dagen etter skolen å doom-scrolle på fyp min eller binge watche en serie mens jeg spiste masse dritt. jeg var aldri ute med venner. hvem skulle jeg være med liksom? jeg hadde jo ingen venner der. jeg pleide å skru løs bladet på blyant kvesseren min og jeg kunne ende opp med å gå så langt at jeg til slutt satt med kutt på kutt på kutt på kutt oppover armen min. til slutt skjønte mamma det og tok meg med til bup. jeg ble reda for depresjon og plutselig ga det mer mening. jeg gikk til bup en gang i månen ish tror jeg og ble henvist til en greie som likner litt som er på hamar, men det ble så langt å dra at vi endte opp med å bare være der sånn fire ganger. 26.01.25 prøvde bestemor å ta livet sitt. hun sendte en siste farvell til ei av venninnene sine og hun venninna ringte politiet og ambulansen. da de kom fram til der bestemor var hadde hun vært død i litt over en halvtime. hun ble frakta på sykehuset i hammerfest. de satt fast en maskin som pumpet blod rundt i kroppen og en maskin som pustet for henne, men det funka ikke. 02.30 27.01.25 døde hun på hammerfest sykehus. har veldig lyst til å si at hun overlevde og kom hjem til honningsvåg to uker senere, men det var ikke det som skjedde. jeg og mamma dro oppover samme dagen og ble henta av en familie venn. vi var der i to uker. jeg måtte sove hos tremenningen min fordi jeg ikke klarte å være rundt mamma. vi fikk se henne i kista den 30. og 31. det skulle egt bare være den 30., men kjæresten til bestemor og tremenningen min fikk ikke sett henne da så de fikk se henne den 31. jeg fikk være med da og. at noe skal kunne gjøre så vondt.. i de to ukene etter at bestemor døde nådde jeg helt i bunn igjen. når vi kom tilbake til der vi bodde var alt alle sa “kondolerer” som om det kan bringe bestemor tilbake. det er bare tomme ord. jeg klarte å klatre meg opp litt etter litt, og til slutt så ble jeg skrevet ut av bup, men startet å ha samtaler med ei som heter marit. vi snakker nå sammen to ganger i uka. jeg kjenner at jeg klarer å holde meg stabil, men jeg gynger fortsatt litt opp og ned. den er der jo fortsatt og kanskje det alltid blir å være sånn, men det går mye bedre nå. alt dette har jo ført til at jeg sliter med blant annet “bed eller binge eating dissorder”, dårlig selvbilde, kropsdysmorfi og mer. det er ganske hardt for en som bor på hybel, men det går. jeg klarer å holde meg stabil og tenke possitivt og håper det går over etter vært
Utrolig trist å høre om bestemoren din og har full forståelse for at dette måtte ha vært tungt og vanskelig, men samtidig er det godt å høre at det går litt bedre med deg nå.
En effektiv medisin mot depresjon kan være å ha en hobby som kan engasjere en og åpne en tankeverden der tiden går og man får noe annet å tenke på; er det noe kreativt du kunne ha glede av, som for eksempel å skrive, tegne, male, eller spille musikk …?
Det å selv skape noe på egen hånd kan virke vanskelig til å begynne med, men når man først setter i gang, er det praktisk talt ingen grenser for hva man kan få til, og hvor mye dette kan påvirke og lyse opp dagene.
Ønsker deg uansett det beste videre, og håper at depresjonen går over; ta vare på deg selv så godt du kan, for verden ville ikke ha vært den samme uten deg; livet kan være svært så vanskelig, men det er en grunn til at vi er til, og lever her på denne vesle planeten omgitt av et hav av glitrende stjerner; det finnes alltid, alltid håp.
jeg spiller veldig mye musikk og går 1mus nøvgs. bare blir så fort sliten når jeg har episoder og jeg får ikke til noe og jeg føler meg dritt og vil egt ikke opp av senga i det hele tatt. vil bare bli her og ligge hele dagen liksom. men har egt ganske mange hobbyer
Flott at du spiller musikk, og det er bare naturlig at man føler seg sliten når livet blir kaotisk, så jeg forstår deg godt.
Vet ikke hvilket instrument du spiller, men kunne det kanskje ha vært en mulighet å finne andre man kunne spille med i band/rockegruppe, eller et tilsvarende prosjekt der du bor; eventuelt lage egen musikk som man kanskje kunne legge ut på nett …?
Poenget er at selv i en verden der det lages så mye AI-musikk som idag, er det fortsatt stor bruk for ekte vare skapt av levende mennesker; før eller senere går folk lei av det kunstige, og vil tilbake til røttene igjen.
Når man leser om kjente artister/grupper eksempelvis i rocken og hvordan de hadde det til å begynne med, var det mange som ikke fant seg til rette på skolen eller i livet ellers, men etter hvert fant sin egen vei og måte å uttrykke seg på; musikken er en verden der man alltid finner muligheter, og kan man spille, finnes det alltid en ulåst dør som man før eller senere kan åpne; alle kan høre på musikk, men det er ikke alle som kan spille, og lage den.
huff. jeg er ikke låtskriver typen!! vi holder på med klasseband da. littegrann kjedelig siden det er til en forestilling,cmen dgb!! jeg har gitar som hoved, men spiller like mye på piano egt!!
Om man kan skrive nye låter eller ikke, vet man ikke før man faktisk får det til; Rolling Stones spilte til å begynne med bare coversanger før manageren ifølge legenden låste Mick og Keith på kjøkkenet og nektet å slippe dem ut før de hadde fått laget noe.
Og både gitar og piano gir store muligheter - særlig pianoet, for der har man også muligheten til å legge på et akkompagnement i bassen; mange musikere har spilt piano som et tilleggsinstrument og hjelpemiddel for å lage egne sanger.
Når det gjelder tekster, er det bare å tenke på noe man vil skrive om, eller en idé man “har i hodet”; forskjellige sangforfattere bruker ulike metoder; noen begynner med teksten, andre med melodien - vil uansett gi et forsiktig råd om å sette seg ned foran tangentene, lukke øynene, slippe fantasien løs og bare begynne å spille uten et bestemt mål; det er slik nye idéer dukker opp; så kan man spille dette inn og jobbe videre med dette, og gjøre sangidéen bedre og mer avansert etter hvert.
Men det er naturligvis opp til deg; som jeg skrev tidligere - ta vare på deg selv så godt du kan, for livet er fullt av muligheter, og det er så mye man kan finne på, enten det er snakk om musikk, eller andre ting.
Uansett - verden trenger oss alle, så jeg håper alt ordner seg for deg og at dagene blir lysere; morgendagen er full av håp, noe som ikke alltid er så enkelt å få øye på når livet går i motbakke, men håpet er fortsatt der, i likhet med stjernene som lyser opp natten.
Og lykke til videre med musikken.
takk<33 jeg skal prøve mitt beste!!
Flott - så lenge man gjør sitt beste, kommer alt til å ordne seg, og det håper jeg det også gjør for deg; livet kan utvilsomt være vanskelig, men det er en grunn til at selv det kraftigste uværet blir etterfulgt av en ny dag; en ny soloppgang.
Når det gjelder depresjon, kan et godt råd være å ha noe annet å tenke på slik at man ikke blir trukket inn i depresjonens skygger; et fristed der man kan senke skuldrene og få være seg selv uten å måtte stresse - for noen kan musikken være et slikt fristed, mens andre finner alternative veier i kreativitetens verden; dem er det mange av.
Vet ikke om dette kan være til hjelp, men selv er jeg med på å skrive et eventyr om en pingvin og vennene hans - et eventyr som også handler om håp, så kanskje kan dette være en liten oppmuntring:
brian.no/fp-content/attachs/pingu.htm
Ønsker deg ellers en fin dag; ta godt vare på deg selv.
Jeg er glad at du har en familie som passer på deg. Jeg har også drevet med selvskading og selvmordsforsøk, det dytter deg ikke mot en fin plass psykisk. Husker også bestemor de siste årene etter bestefar dø. “Har jeg ikke levd lenge nokk” “jeg kutter pulsen”. Alle de gangene jeg bare måtte prøve å være et bra barnebarn. For å være ærlig så betydde hun mer enn foreldrene mine, for dem har jeg bare vært et verktøy i deres uendelige kamp mot hverandre. Ironisk nok så levde hun ganske lenge, pacemakeren nektet hun å bytte, men hun ga seg aldri. Eneste jeg kunne ønske var at hun døde tidligere, st hun ikke måtte pines, beina svikter, hukommelsen ble skyete, hun hadde sterke smerter i flere år. Jeg savner henne.
Unnskyld for det rotete hodet mitt, håper du har det bedre nå, er altid her hvis du trenger en venn
uff! det er så trist!!! jeg er helt ærlig litt lettet over døden hennes samtidlig som at jeg hater det. hun hadde mye vondt så jeg forstår det liksom, men man kan få hjelp vis man vil gidde å prøve, man har familie som er gla i en og venner. så jeg både skjønner det og skjønner det ikke.
idgaf about you messy head!! det er 100% lov å ha et rotete hode! jeg og har det hele tiden! det går greit, men depresjonen kicka litt mer inn en den pleier..
Ahh, det er altid trist å se noen gå, men prøver alltid å sette neg i deres sko. Livet er hardt og jeg vet det bare er tilfeldigheter at jeg ikke har blitt en del av statistikken.
Håper du ikke har alt for dårlig depresjon i dag. Prøvd å tenke litt på andre ting? Har du gjort noe på skolen idag?
Noen planer for helgen? Jeg tenkte å plante litt frø
ingen planer egt. så på wendy og peterpan i går fordi to av venninnene mine er med i teater! det var kjempegøy!!
Oooo så gøyt! Super lenge siden jeg har vært på teater. Pleier du å gå en del på teater?