Hei, jeg tror jeg sliter med overtekning. Bare å skrive denne setningen her for meg til å lure på om det er noe jeg finner på. Er det slik at hvis et av tegnene til at man ikke har et problem er at man tror selv at man bare finner det opp? At problemet egentlig ikke fins, og at jeg dikter opp ett eller annet? Dette er ikke meg som skriver slik bare for å skrive lengre. Jeg føler ofte jeg må forklare meg selv, “hvorfor gjør jeg det”, “hvorfor skriver jeg det”, “hvorfor velger jeg det” og “hvorfor føler jeg det slik” er noe jeg spør meg selv og også andre rundt meg hele tiden. Jeg snakker til andre om mine små irritasjoner. Når jeg skriver dette føler jeg meg veldig som en negativ person. I hverdagen håper jeg på å gjøre opp for meg, så jeg jobber hardt med at folk som se på meg som glad og energisk. Jeg opplever mer og mer at jeg er fysisk sliten, spesielt når jeg deltar i noe jeg anser som en “dårlig situasjon”, som en klein og uorganisert fest, eller å være med venner og det oppstår en liten konflikt. Jeg begynner ofte å grine litt da. Jeg snakket med en venn, og jeg tenker mye på ham. Jeg håper jeg møter han, og at han ringer meg. Jeg snakker ofte om følelsene mine til ham, eller jeg klager/syter. Samtidig bagitaliserer jeg ofte probleme som plager meg mest, nevner kort men ikke mye. Jeg vet ikke hvorfor? Fordi jeg vil at han skal spørre, slik at jeg for bevis på at han faktisk bryr seg? Gud jeg føler meg som en oppmersomhets syk liten dritt. Samtdig føles det rart at jeg kaller meg selv oppmerksomhets syk, etter som jeg likte svært lite oppmerkshet fra lærer, flere folk på en gang, snakke høyt foran folk. Jeg er ofte redd jeg irriterer vennen min. Jeg blir fort usikker etterpå og føler at hver gang vi skiller lag savner jeg ham, samt angrer på mye av det jeg sa. Jeg blir ofte veldig lei meg da, og griner litt mer. Her igjen er jeg usikker på hva som skjer. Det skjedde i dag, jeg bare ble så lei meg, og for en eller anen grunn så bare begynner jeg å tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde forsvunnet, hvis det gir mening. Alt går så opp å ned. Jeg prøver å “bedøve” meg så mye som mulig. Prøver å løpe med musikk og se på ting som for meg til å ikke tenke.
Jeg lurer egentlig på om noen andre føler det litt slik. Jeg vet ikke hva det helt er. Jeg skammer meg mye, har mye skyldfølelse (har skyldfølelse av å skrive dette, ettersom jeg føler jeg narr av de som faktisk har problemer), er ofte litt stresset over små ting, om ting som kommer/kan skje, og lener meg ofte til venner for å føle meg fortått, men føler meg egentlig veldig oppmerksomhetssyk og slitsom