Jeg har siden barneskolen hatt kjekke følelser for jenter, jeg syntest de bare er fantastiske. Ig skall jeg vere erlig er det nesten trist å bare kunne velge en. Jeg forstår selfølgelig hvor godt det er å ha en som betyr mye kunn for deg og ingen andre er en følelse som er viktig for mange, og jeg mener ikke at en bør vere flere sammen.
Men hva er bedre en en veldig god is? Flere.
Men med flere lyster og ønsker er det også enklere å bli skuffet. Jeg prøver ikke på flere samtidig, og jeg prøver å bruke de vonde skuffelsene mine til noe disiplin, slik jeg aldri går over grenser jeg ikke bør. Jeg håper i vertfall det er det rette å gjøre.
Men det er ikke enkelt å benytte vonde lærdommer til å passe seg for flere feil.
Og de lærdommene, er heller ikke alltid reelle, riktige eller gode, selv om en opplever dem. For eksempel om en opplever noe men ikke ser hele sannheten og konkluderer med noe som ikke er bra.
Så jeg kjenner på det at mange vonter av det jeg har prøvd på, tar jeg med når jeg skall se etter andre, og i forsvar mot å få mer vondt er jeg veldig forsiktig, og håper noen vil bryte meg lit opp igjenn og ut av den beskyttelsen igjenn kansje.
For den første skuffelsen min varte lenge og holder meg kansje noe til bry enda. Jeg har ofte bare ikke tengt på det, og som alle andre kansje har prøvd å dytte det vekk, bak i hodet, gå videre å alt. Men på et vis, så ligger det der bare uansett uten å helt gå bort. Om jeg nermer meg hjemmestedet mitt, hvor denne personen har sine røtter, kan jeg kjenne på dype hull invendig, som jeg ikke helt vet hva jeg skall gjøre med.
Den tyngste og elste skuffelsen har vert i meg lenge, i over 8 år, hvor jeg til slutt ble ignorert, da jeg ikke kunne la vere å stoppe å ta tilfeldig kontakt, og snakke og gi meninger. Jeg ønsket så veldig gjerne å bruke mer tid med denne personen og gjøre alt med henne. Men jeg var også veldig usikker, og var nokk ikke den rette for henne. Så jeg ble til slutt bare ignorert, uansett hvor dype følelser jeg hadde lyst til å dele. Å det er ikke enkelt å oppleve når du virkelig kjenner at ting er dype. De gjorde skikkelig vondt i mangen år, å har fortsatt trendenser til å gjøre utrolig vondt enda. Selfølgelig har beg prøvd å gå videre, og jeg har forsøkt å snakke om det. Kansje ikke så direkte snakke om det, som jeg kansje burde. Men jeg har prøvd. Å det har liksom ikke gitt helt slipp på meg heller.
Jeg har også prøvd meg senere på andre, og virkelig gå videre. Men jeg har ikke hatt hellet med meg enda, og det sitter langt inne i meg å gjør mye vondt, at det eneste jeg oppnår er vonde og tøffe tilbakemeldinger, ignoreringer eller bare null interesse.
Jeg skjønner ikke helt hva som er galt med meg, ettersom jeg regner med at en må vere open for å prøve og at andre kan prøve på deg. Men, hvorfor, skall det vere så galt for meg å prøve meg da? Og hvorfor skall det gjøre så vondt? Hvorfor er det så greit for alle å ikke bry seg om hvordan en andre part kommer til å oppleve utfallet av en tyngere avvisning?
Jeg tror jeg kjenner jeg blir frustrert, sliten og offensiv på dette også. Jeg er redd jeg kan lukke meg for godt, og jeg er redd jeg kan bli gal. Og på samme tid så savner jeg også å ha noen å bruke et så nert forhold med at jeg ikke klarer sove av og til. Det gjør bare vondt og er frustrerende.
Men så langt har jeg bare veldig lyst til å kjenne noen som jeg kan stole fult å helt på. Noen som jeg kann kalle min beste person og kjereste, uten å bli annklaget for objektifisering eller hva det nå er. Uten å en dag fortelle om noe jeg er stolt eller fornøyd av med meg selv, og etter bli hatet for å konkurere, eller bare vere meg selv og vere glad i andre uten å bli annklaget for å vere et monster eller en mulig trussel. Å kunne ha egne drømmer og jobbe for egne mål uten å bli anklaget for å vere ulykkelig i egen situasjon.
Jeg bare blir så lei og sår av det som liksom skall vere så fantastisk. Eller kansje jeg har skjønt det feil, og det ikke er så fantastisk.
Jeg kjenner jeg ofte ser etter tips eller hint så jeg vet om en person er opptatt eller ikke før jeg gjør noe mer nå. Oc vis jeg oppdager at de allerede har en partner så har jeg ikke så veldig mye å jobbe for der annet en å passe meg for mine egne følelser, og på en måte blokkere dem ned så jeg ikke lenger har et ønske om å ettertrakte denne personen. Jeg dropper liksom helt følelsene på en måte. Det vil si, at de ikke forsvinner, men jeg må bare respektere at vedkommende er opptat, å at jeg bare ikke kan fremme eller gjøre noe med det jeg føler. Men jeg aner ikke hva ellers jeg gjør for å kompansere. Det gjør fortsatt likevell vondt med alt dette på toppen. Og det gjør meg av og till veldig sint. Eller bare lei meg, som om jeg gjerne vill repoarere noe som ikke kan repareres eller sloss for noe som ikke slossest for kann. Og på samme tid, er vist ikke altid det så bra heller å dytte vekk følelser heller, for det tar på etter vert. Å du risikerer liksom å miste det gode du faktisk ønsker, at det ikke lenger er det du ønsker når du får det eller at du ikke lenger klarer å gå til det du ønsker. Og det er fristrerende også å tenke på.
Så jeg har mange følelser å tanker om dette konstant. Det jeg er vant til å høre er at jeg har god tid på meg, og at det er bare å vente.
Men når jeg ligger våken om natten, med virkelig vont i brystet og ja, selvfølgelig gråter, fordi jeg skulle ønske jeg hadde nonen å sovne inn med. Så kan du gjerne bytte plass med meg å kose deg med å vente alene i tårer du i steden. Det gir ikke helt mening det du da sier. Elker det klarer ikke helt å hjelpe meg på riktig vei, kjennest dette ut som.
Takk for alle gode råd og lesere.