Hvordan kan jeg hjelpe en som sliter med seg selv

Selvtillit og selvbilde
1

Har en samboer som sliter veldig med seg selv og sitt eget utseende. Hun tror hun er et monster eller utenomjordisk for å bruke hennes egne ord.

Jeg lurer så på hvordan jeg kan hjelpe henne. En jente som jeg synes er veldig flott både utseendemessig og personligheten hennes. Men uansett hva jeg sier eller andre sier så vil hun ikke tro på det. Kan også virke mot sin hensikt.

En god del kommer også av usikkerhet, da hun ser seg selv på forskjellige måter gjennom dagen og i forskjellige speil. Hun oppfatter selv at av og til ser ho kanskje seg selv på en feil måte, men blir veldig usikker.

Fungerer bra i hverdagen og ingen utenfra kan se at det er noe galt.

Har hatt en oppvekst der man ikke fikk lov å tro på seg selv og alle andre var bedre.

Hun har fått noen ting å jobbe med fra lege og psykolog, men er sjelden det egentlig blir fulgt opp. Noen tips til hvordan man kan gi større motivasjon for å få gjennomført dette?

Vi har i tillegg et lite sosialt nettverk og er hovedsaklig bare bestående av familien. Her sliter hun også veldig med å føle seg trygg på dem.

Hadde blitt veldig glad om noen har noen gode råd og tips til hvordan man kan hjelpe noen med enkelte angstlidelser, sosial angst, depresjon og dysmorfofobi - en form for selvforakt og vrangforestillinger om seg selv. Ikke minst få opp motivasjonen for å kunne hjelpe seg selv som hun egentlig har lyst til. Det kjennes bare av og til umulig når det ikke går fort nok er det jeg tror hun føler.

2

Hei.

Jeg tror jeg skal være forsiktig med å gi deg råd, for dette høres ganske så komplekst ut og jeg selv ikke har noen erfaring med akkurat dette. Jeg forstår godt at det er vanskelig å stå i.

Min erfaring er at det som hjelper på motivasjonen til å gjøre noe, er at man merker at det hjelper. Eller følelsen av å bli forstått. Min erfaring er da at det tar veldig lang tid med disse tingene, det å se at det hjelper, det å tørre å tro og stole på andre, det å greie å forandre på hvordan man har tenkt om seg selv. Og det er dessverre hun selv som må ville gjøre jobben, for det er jo hun som må gjøre den.

Det at du skriver at det kan virke mot sin hensikt at du prøver å si noe om at hun ser bra ut, kan jeg forstå. Det kan være triggende for henne å høre det. Jeg vet ikke om jeg greier å forklare det, men når man er vant til å tenke om seg selv og verden på én måte, og da gjerne at man har gjort det for å beskytte seg selv, så kan det være veldig vanskelig når noen dytter bort i det bildet. Man kan føle at det er farlig hvis noen får en til å tenke noe annet, f.eks. at det kan være farlig å begynne å tro godt om en selv, fordi en da kan bli straffet (særlig hvis man har opplevd å få negative reaksjoner fra omsorgspersoner på det før). Det jeg selv blir mest redd av, er spesielt gode ting som jeg egentlig ønsker meg så veldig. De setter meg mer ut enn om noen sier noe stygt til meg, fordi det er jeg jo vant til.

Det kan være nyttig for deg å legge merke til hva som trigger henne, dvs. gjør henne mer urolig, og unngå å gjøre det, og å se hva det er som roer henne. F.eks. er det godt for henne å få klemmer og fysisk nærhet? Er det ting du gjør som hun reagerer positivt på?

Kan du snakke noe med henne om dette?

3

Hei,

Takk for svar:-)

Jeg tror også ofte at det stopper litt opp fordi hun er redd for at ting muligens ikke vil fungere. Da er det bedre å la være å gjøre øvelser enn å bli skuffet over at man ikke merker noen endring.

Å gi komplimenter om utseende har jeg i stor grad sluttet å gi nettopp fordi det er som du skriver at det fungerer mot sin hensikt og det blir alltid motstand. Likevel er det ganske vanskelig å sitte stille og bare høre hun selv beskrive seg som monster, stygg, ekkel osv. når jeg tenker at det ikke er i nærheten av noen realitet. Hva er her best å gjøre? Sitte og la henne fortelle om sine tanker eller si seg uenig. Har forsøkt begge deler, men er som sagt ofte vanskelig å sitte stille i båten. Hvis dette hadde vært et tema som er vanskelig for deg hva ville du foretrukket?

Ja, vi snakker faktisk en del om temaet, noe som stort sett går fint hvis man ikke allerede er langt nede. Det er fint med klemmer og nærhet og det at hun føler omsorg setter hun pris på. Tror hun dog gjerne av og til også kunne følt fra noen andre litt omsorg og forståelse av og til (spesielt fra egen biologiske familie). Dette er vanskeligere å få til, da hun som oftest ønsker å holde skjult hvordan hun føler seg. Er veldig redd for å få bekreftelse for at ting er slik hun tenker seg at de er.

Takk igjen for at du tok deg tid til å svare :-)

4

Hei igjen,

Jeg kan godt skjønne det hvis hun stopper litt opp fordi hun er redd for at muligens det ikke vil fungere. Jeg tror ikke du kan gjøre noe med det, at hun selv er nødt til å erfare at det faktisk har en effekt. Det å prøve å pushe på henne til å gjøre øvelsene eller hva det er, tror jeg ikke vil fungere.

Det jeg tror ut ifra min erfaring, er at dette er en prosess hun må få gå igjennom i det tempoet hun selv trenger, og gjøre ting ut ifra at hun selv vil.

Jeg skjønner at det er vondt og vanskelig for deg å sitte stille og høre på henne beskrive seg selv på den måten. Jeg prøver å tenke hva jeg tror kan fungere der. Den tanken jeg har, er at du kan sette noen grenser når det gjelder dette, på en god måte. At det jeg tror kan hjelpe, er å snakke med henne om det når hun er på et ok sted og det går an å snakke med henne om ting. Jeg har inntrykket av at du vet når det går an å gjøre det. Og at du da forklarer hvordan det er for deg å høre på henne si slike ting om henne selv. Du kan, hvis det du tror det går an, spørre henne om hva som vil kunne hjelpe henne i den situasjonen, når hun blir slik. Eller du kan si, noe sånt som at du hører at hun sier det, eller at du skjønner at hun tenker slik om seg selv, men at du ikke er enig - noe kort, og så prøve å få ting over på noe annet. Eller si at du ikke vil høre mer om det.

Jeg vet ikke om dette er noe du føler vil kunne fungere, og jeg syns det er skummelt å gi noen råd om dette. Kanskje du skulle kunne fått snakket med psykologen hennes også om hva du kan gjøre og hvordan du kan hjelpe henne? Jeg har hørt om at det iallfall er noen som ser nytten av å involvere de nærmeste mer i prosessen.

Når jeg har tatt helt av i angsten min og de dårlige følelsene om meg selv, når jeg satte gang i de tankene og fortalte noen om dem, har det hjulpet meg når de har vært trygge og rolige og ikke blir dratt inn i det selv, men også det at mottakeren setter tydelige grenser for meg, samtidig som det er en som viser meg omsorg og jeg vet vil meg godt likevel. Jeg vet ikke hvordan jeg visste det med den personen, slik at det var godt når hen satte den grensen for meg, det var bare følelsen jeg hadde. Og at det føltes godt at hen greide å stoppe meg fra den nedadgående spiralen jeg var i.

Det er bra at du kan gi henne klemmer og nærhet, og at hun setter pris på å føle omsorg. Jeg tror du hjelper henne veldig mye, mer enn du tror, bare med det :)

Det at hun gjerne skulle følt mer omsorg og forståelse fra noen andre, har du også sikkert rett i, men der tenker jeg også at det er en prosess som må få gå sin gang. Hun trenger å bli tryggere, tror jeg først. Iallfall i forhold til sin biologiske familie, ettersom det kan ligge mye sårt der. Og det dessverre ikke alltid er slik at man noen gang vil få den omsorgen og forståelsen av dem som man ønsker og trenger. Også ettersom det kan være et sårt og vanskelig tema for dem også, og at de kan ha mange blokkeringer i mot det å se hvordan ting har vært for henne. Mens andre igjen kan vise masse forståelse når de forstår hvordan det har vært, så det er vanskelig å si for meg hvordan det ville vært for henne.

Når det gjelder det å vise hvordan man føler seg, er også noe man trenger å øve på i trygge omgivelser. Og jo mer du greier å få henne til å føle at det er ok at hun føler seg slik hun gjør, jo bedre. Det handler om å føle at det er trygt å vise hva en føler. Og det er også lurt at hun først gjør det på trygge steder. Jeg forstår også godt den angsten hennes for å få bekreftelse for at ting er slik hun tenker at de er. Det er noe jeg selv har måtte jobbe veldig mye med. Og at det var så viktig for meg å oppleve at det ikke var slik jeg trodde det var, men samtidig var det veldig avhengig av personen jeg viste ting til. For altfor mange har gitt meg bekreftelse feil vei, og det har bare gjort skaden større.

Jeg håper dette hjelper deg litt. Og helst så håper jeg at du kan få snakket med psykologen hennes, så jeg ville ha undersøkt muligheten for å gjøre det. Ellers må jeg minne deg på at dette er en lang prosess, og at det er viktig at du tar vare på deg selv og gjør gode ting for deg selv, slik at hun ikke føler seg som en belastning for deg eller at dette går for mye utover ditt liv. For meg har åpenhet og ærlighet fra dem rundt meg vært viktig, for det motvirker disse tankene og samtidig gjør at jeg slipper å lure på hvordan ting virkelig er, særlig fordi jeg kunne/kan tenke to helt vit forskjellige ting om den samme saken, ut ifra hvordan jeg følte meg den dagen eller hvilken “tilstand” jeg var i. Jo mer tydelig, rolig og konsekvent du kan være, jo bedre. Men du må selvsagt få lov til å gjøre feil, og ikke vite hvordan du skal gjøre dette eller hva du skal gjøre. Det er en krevende situasjon, så ikke vær for hard mot deg selv.

Og om dette å være tydelig og ærlig. Den personen som satte gode grenser for meg, fortalte meg også ting som var godt for meg å høre, selv om jeg ikke trodde på dem der og da og var helt sikkert hen før eller senere ville se at jeg ikke var slik han trodde, men slik andre hadde sagt. Men alle de gode tingene hen har sagt til meg og gjort, dem ble lagret. Og det er de som har hjulpet meg videre i den prosessen jeg har gått igjennom. Pluss den følelsen at hen forsto og så hvor vondt jeg hadde det. Og etter mange år, og uten at denne personen har forsvunnet i livet mitt, så tror jeg mer og mer på det hen fortalte meg for mange år siden. Noe som motiverte meg var at jeg skjønte at det ikke var godt for hen at jeg var slik - at jeg skjønte at jeg hadde oppført meg mot hen på en måte som ikke var godt for hen, og at jeg har ønska å forandre på det. Det har da vært en vond prosess, men det ga meg iallfall motivasjon. Det er da ikke sikkert at det er slik for alle. Men samtidig gjorde det så godt at denne personen, selv om jeg hadde oppført meg slik og vedkommende hadde satt tydelige grenser i forhold til det hen ikke likte og ikke var godt for hen, så behandlet vedkommende meg som en vanlig person for det, og en som viste interesse for meg. Og omsorgen jeg får av hen er bedre enn den omsorgen jeg får av noen andre. Den merker jeg heler meg.

Jeg syns det er veldig fint at du ønsker å gjøre det du kan for henne, og at du virker som en rolig og reflektert person. Det er helt forståelig at du syns dette er vanskelig, og jeg håper at det å “snakke” om det gjør at det føles litt lettere for deg.