Hvordan komme tilbake til hverdagen etter et selvmordsforsøk?
Dagene nå etterpå er så ekstremt tunge, det føles nesten verre nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til de rundt meg. Jeg vet de sitter med mange spørsmål, jeg vet de er redde. Jeg har ikke kapasitet til å bære sorgen de nå sitter med. Hvordan komme tilbake til jobb. Og ikke minst når er det greit å komme tilbake? Hvordan klare å leve videre?
Jeg tror det handler om å ta et steg av gangen og prøve å gjøre det som er godt for deg her og nå. Jeg skjønner at du har mange spørsmål. Selv har jeg ikke hatt noen selvmordsforsøk bak meg, men mye annet som folk kan syns er vanskelig, og det beste og eneste måten fremover, er å konsentrere meg om hva jeg selv trenger, og ikke prøve å bære andres følelser eller ta ansvar for at de syns det kan være vanskelig.
Jeg har ei venninne som har overlevd flere selvmordsforsøk, og som nå er i full jobb, men samtidig som også må gjøre det, ta et steg av gangen og først og fremst lytte til seg selv og hva hun trenger.
Har du noen du kan snakke med?
Det er lov å trekke deg unna folk, hvis du kjenner at du ikke har kapasitet til det. Å velge seg selv, trenger ikke nødvendigvis være å isolere seg. Å velge seg selv, er å passe på en selv og gjøre det en trenger, heller enn å skulle ta hensyn til andre. Og så går det an å forholde seg til andre folk, som ikke vet om selvmordsforsøket.
Det kan da kanskje hjelpe deg å snakke med noen av de nærmeste om det, hvis du selv kjenner at det kan være fint for deg å gjøre det. Altså ikke for deres del. Det er jo forståelig at de har mange spørsmål og er redde, men du skriver jo selv at du ikke har kapasitet til å bære deres sorg. Og det er bra du kjenner det. Du trenger noen som kan bære dine følelser, noen som kan gi deg omsorgen du trenger nå.
Når det gjelder, når det er greit å komme tilbake på jobb, så tror jeg at svaret er, når du selv føler deg klar for det, når det føles godt for deg å gjøre det. Det å gå på jobb igjen, kan være en bra ting, å føle at ting er “vanlig”, gjøre noe vanlig. Det kan jo også gå an å ta det gradvis, være delvis sykemeldt og ikke jobbe fullt med en gang, men å være et sted, med andre folk og gjøre vanlige ting, tror jeg kan være bra. Jeg vet da ikke hvordan det er for deg.
Det som jeg selv har lært at er det beste hvis jeg greier, hvis folk har spørsmål eller blir usikre i forhold til meg i forhold til hvordan jeg har det, så er det at jeg selv tar ansvar for meg selv - eller at jeg da heller sier hva jeg trenger av dem og hva som vil være godt for meg. Jeg tror at det kanskje er det mange av dem rundt på lurer på, og kanskje er redde for å spørre om. Hva tror du? Det å si noe selv om hvordan det er for en, og hva som er godt for en, f.eks. si det om at du ikke har kapasitet til å bære andres sorg, er en måte å gjøre det tydeligere og enklere for andre, tror jeg.
Jeg tror da først og fremst du trenger å få kjenne på gode ting igjen. Og jeg håper du får svar fra noen som har opplevd dette, og som har kommet seg videre fra det. Jeg har selv kommet meg videre fra andre ting, og for meg har mindfulness og selvmedfølelse vært det avgjørende. Det å lære meg til å kunne fokusere på øyeblikket her og nå, mer og mer, enn alle tankene om fortida eller fremtida. Det kan være bare noen sekunder eller minutter, men det kan hjelpe mye. For her og nå, er konkret, det går an å føle seg trygg og ha litt ro her og nå, ikke noe man trenger å gjøre og føle at det som har vært, ligger bak en. Og selvmedfølelsen handler om å gi seg selv omsorg og gjøre godt for en selv. For det er det man først og fremst trenger, omsorg fra seg selv og av andre, når man har det vondt.
Jeg liker godt den sangen der de synger: “Hvordan spise en elefant? -En bit av gangen”. For det er så viktig, ting kan føles helt uoverkommelige, som det å spise en hel elefant, eller gå rundt jorda, men hvis man tar en bit eller et steg av gangen, så blir det til noe overkommelig. Jeg leste nå for ikke lenge siden også noe noen hadde lagt ut på sosiale medier, om at hvis noe føltes uoverkommelig for en, så var det fordi man ikke hadde brutt det ned til små nok deler. Det er slik man jobber i barnehagen også, for barn kan det være uoverkommelig å få beskjeden om å kle på seg for å gå ut, og da må man bryte det ned til mindre deler, mindre beskjeder, og det kan være helt ned til den minste tingen. Ta det eller det klesstykke, ta hånda inn, så andre armen osv.
Det er deg selv som er viktigst nå. Alle andre får vente. De kan også søke hjelp hos andre og andre steder, hvis de trenger å snakke med noen eller de trenger omsorg i forhold til sorgen du opplever at de sitter med. Du trenger ikke å ta på deg det ansvaret. Det vil ikke hjelpe deg nå. Du har overlevd, og det er bra, men du kjenner at det er krevende nå, og da trenger du ikke mer stress enn du greier nå.
Du har lov til å være god mot deg selv, til å tenke på deg selv og til å ta hensyn til deg selv . Det er du som jo må gjøre denne jobben videre, med å finne en måte å leve videre på. Jeg ønsker deg noen gode opplevelser i dag, som å gå ut i sola, og bare sitte og kjenne på den, uten å måtte noe som helst annet, spise yndlingsisen din, se en serie du liker på tv, lese ei bok du liker, høre på musikk som gir deg glede, huske noen gode minner, gjøre en aktivitet du liker å gjøre, føle at det er godt å være med andre folk - dette er ting jeg selv kom på er fine ting for meg. Kanskje føles det uoppnåelig akkurat nå, og jeg ønsker da slike opplevelse på sikt.
Ved at du fortsatt lever, har du fortsatt muligheten til å oppleve alle slike fine ting, og mange andre ting. Ting du liker og ting du ønsker. Og det er de tingene jeg selv lever for, alle disse små tingene og små øyeblikkene, et skritt av gangen.