Hvis jeg forlot verden, ville det vært så ille? Hadde det ikke bare betydd at all den smerten ville blitt borte? Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre. Jeg synes at hver dag er en utfordring, og det er tanken om at jeg kan velge å gjøre det slutt som holder meg i gang. Det er mitt valg.
Jeg synes det er vanskelig å se en fremtid. Jeg ser liksom ikke for meg at jeg skal leve et langt liv. Jeg føler ikke at det er ment for meg. Jeg klarer ikke å se meg selv om 10 år.
Jeg har slitt med angst så lenge jeg kan huske. Og angsten har gjort at jeg har blitt så utslitt. Jeg liker ikke å være rundt mennesker jeg ikke kjenner, og innimellom klarer jeg ikke det engang. Jeg hater hvordan jeg skjelver og blir kvalm rundt andre. Før synes jeg bare det var irriterende og jeg unngikk slike situasjoner, men nå er jeg bare rett ut lei. Det håpet jeg hadde om at alt kom til å bli bedre har jeg ikke lenger.
Jeg har alltid før tenkt at det ikke er noe jeg kommer til å gjøre, å ta livet mitt. Fordi jeg har vært så redd. Men her om dagen lå jeg rett ut i sengen og da føltes det ikke skummelt lenger. Denne tanken er både skremmende og beroligende.
Det føles som det er meningen at jeg skal ha et kort liv. Og det er lettere å tenke det enn å ta tak i alt sammen.
Hvis jeg forlot verden, ville det vært så ille?
hei @Aleksandra, nå skal jeg fotelle deg noe. jeg er nå 36 og jeg har hatt selvmordstanker og akuratt de samme tankene som deg siden jeg var 10 år og flere forsøk på selvmord. jeg har aldri passet inn noen plasser har blitt sexuelt overgrepet i flere år i barndomen, mobbet for jeg var andeletes i alle år, jobbet i mange år hos en som var voldelig verbalt og fysisk, han kunne snu på under et sekund, og nå har jeg begynt hos dps og ja det er kjempe tøft men jeg har ikke noe annet valg for om jeg ikke skaffet meg hjelp så sa en venn att han skulle få meg tvangsinlakt for jeg er en fare for meg selv for jeg har ikke vært redd for og dø, tar litt for store risikoer som kan ende ille. nå har jeg kunn vært der 4 ganger og denne dagen var en av de tøffeste for det var en overlege med og hun ga meg litt mere konkrete spørsmål og litt mere rett på sak en pykologen min er og ble snakk om medisiner og jeg liker ikke medisiner. men ble spurt ett gått spørsmål hva er det DU er reddfor? jeg svarte: glad jeg er redd for og være glad jeg liker ret og slett ikke føelsen av å være glad. fått en diagnose CPTSD og biopolar. jeg ønsker deg lykke til og ønsker deg alt det beste. om du vil bare snakke så ikke vær redd for og sende meg en melding,
Har også hatt vanskar med å sjå for meg ei framtid. Denne pessimismen har i sin tur gitt meg problem.
No ser eg at du har ein verre situasjon. Men livet går opp og ned, og kanskje du også har litt lysare stunder? Ta ein dag om gangen, for det blir eit uhyggeleg samfunn dersom dei uperfekte liva vert borte.
Hei.
Jeg skjønner tanken din, og jeg har selv hatt slike tanker. Men nå har jeg det ikke lenger. Og det jeg tenker nå, er at hvert selvmord er på en måte en tragedie. Kanskje stopper det vonde for den som tar livet sitt, eller jeg vet ikke hva vedkommende tenker akkurat når man tar steget, angrer man da når det er for sent?
Men det jeg tenker, for alle rundt så fortsetter smerten, at den bare blir verre, så det er ikke slik at smerten forsvinner om man tar selvmord, da bare spres den videre.
Jeg tenker også at du trenger og fortjener å få hjelp. Man har det ikke så vondt eller er ikke så redd uten grunn, det går det an å finne ut av og få hjelp med. Ikke at det er lett, men livet er ikke lett.
Jeg forstår at det føles lettere for deg å ta livet ditt, men jeg skal love deg at jeg ville syns det var veldig trist om du gjorde, selv om jeg ikke får vite det.