Hver kveld legger jeg meg i senga. Hele huset er mørkt, stille, men hjernen min skrur seg aldri av. Den tenker alltid på det samme. Hva om selvmord er den eneste veien ut? hva om jeg ikke finner en annen løsning?
Alt føles ut som om jeg blir presset inntil en vegg med kniver. Ingen vei ut. Jeg er helt alene med tankene, med monstret som er i kroppen min, og forteller meg at alle rundt meg kunne ha hatt et bedre liv uten meg. Mindre stress, mindre masing.
Det har ikke gått en dag de siste 10 månedene der jeg ikke hadde selvmordstanker. Derfor er jeg alltid her for deg om du vil snakke med noen!