egentlig veldig lenge, men spesielt i det siste ser det ikke ut som at tanken om selvmord har tenkt til å dra noen sted. jeg sitter på bussen på vei til skolen og håper at bussen kræsjer, jeg går over veien og håper det er en bil som ikke ser meg, og lista fortsetter. Jeg ser ikke noen spesiell mening med livet, og jeg har egentlig aldri greid på noen måte tenkt noe på hvordan det vil se ut om 10 år. Alt virker bare som ekstremt mye stress og alle har så sykt høye forventninger til meg, inkludert meg selv. De sier det bare er fordi man er ungdom, men det føles ikke sånn ut. Når jeg blir voksen blir jo ikke stresset noe mindre enn det der er, og det virker heller ikke som at det er noe spesiell glede ved å være voksen, bare masse ansvar, masse stress og masse forventninger. Da føles selvmordstankene mye mer fristende ut en å leve
Feil. Når du er voksen velger du selv hvor mye ansvar du vil ha, og hvilke forventninger du vil innfri.