Hva kalles det når en person som har opplevd noe vondt i barndommen/traumer, gjør alt i sin makt for å hjelpe unge i lignende situasjoner? Når det går “over stokk og stein” - liksom at en risikerer/ofrer sit eget liv/evt familie for å hjelpe denne personen.
Visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere spørsmålet, men håpet at det ga mening.
Hei.
Jeg vet heller ikke hva det kalles, men det kan hende psykologen min vet det. Det er vel kanskje det at det er lettere å hjelpe andre enn seg selv, eller at man vil gjøre godt igjen det man selv har opplevd på en måte, ved å hjelpe andre?
Trenger du en definisjon på det, for å kunne vite hva det er?
Ja det kan kalles selvoppofrende. . . Det er lettere/kan være lettere å hjelpe andre for å døyve egen smerte. Men en klok person sa : du må ta på deg egen oksygenmaske før dun kan hjelpe andre. Når det går ut over egen familie da er det vel på tide å vende oppmerksomhet innover mot seg selv og gi seg den kjærligheten det er å hele egne traumer. Da har man mer overskudd til andre.
Det som er viktig er å ta vare på seg selv, når en har bare møtt motgang i livet så må man vende blikket innover. Så kan du hjelpe andre når du selv er frisk.
Jeg tror ikke man skal slutte helt å gjøre gode ting for andre før man er “frisk”, det kan være fint å gjøre noe for andre. Man føler at man gjør noe godt, er betydningsfull og at man kan bruke det man har opplevd til å hjelpe noen andre. Men det bør jo ikke gå utover en selv, pluss at det kan føles som en belastning for den andre, hvis den vil deg godt, at du “ofrer” deg selv og din familie for dem. Og for familien din er det vel ikke heller godt? Man kan da også hjelpe andre bedre jo mer man har hjulpet seg selv først. Så hvis det man er opptatt av, er å kunne hjelpe andre, så kan det være en motivasjon for å hjelpe seg selv til å få det bedre.
Jeg liker ikke å snakke frisk og syk, for for meg så handler det ikke om det. Jeg tenker ikke verken at jeg har vært syk eller kommer til å bli helt frisk. Jeg har hatt det helt forferdelig, og det kan ikke tas bort slik jeg har hatt det, og at det er noe jeg må jobbe med å greie å leve med på best mulig måte. Det jeg syns var fint, var psykologen min snakka om lidelsestrykket, det vonde man bærer på inni seg, og at det nå har lettet for meg. Så hvis man kaller det å være frisk…? Min erfaring er at det er så mange stadier og at man går igjennom ulike følelser, for meg har det iallfall ikke vært konstant det ene eller det andre, iallfall siden jeg kom meg bort fra dem som gjorde meg så vondt. Jeg tenker mer på det som en skade jeg må leve med og som det går an å leve med, hvis man vet hva man skal gjøre, pluss aksepterer at det er slik det er.
Hei! Har lest denne meldingen mange ganger, og jeg syntes at den er veldig reflektert og fin. Har sett svarene dine på mange av innleggene her, du tar virkelig og legger inn en stor innsats. Heier på deg, takk for alt du gjør for andre 🙌🙌 bra du ikke lar det som har skjedd før stopper deg.
Takk skal du ha, det er veldig hyggelig å høre :)
Jeg har latt det som har skjedd meg før og hvordan jeg har hatt det, stoppe meg alt for mange ganger før, og nå føler jeg ferdig med det - jeg vil ikke at det skal få stoppe meg lenger. Jeg protesterer mot at det at jeg f.eks. ikke vil være med familien min, skal hindre meg i å ha det bra nå. Folk prøver å få meg til å tro det, eller lager sammenhenger i mellom før og nå, som jeg tenker ikke trenger å være der, eller at de tror at de vet hva som er bra for meg og ikke, eller at hvis jeg ikke gjør sånn eller sånn, eller gjør ting de tenker ikke er bra, så har jeg ikke det bra. Men det er ikke slik. Og det er heller ikke slik at man må ta bort alt som har vært vondt før, for å ha det bra nå. Det forsvinner ikke, man kan ikke forandre på det som har vært, men man kan ved hjelp av andre, få det til å miste betydningen og få det til å slutte å definere den en er og livet sitt. Det er ikke lett, og vonde ting vil stadig komme opp, men man kan greie å stå i de følelsene mer og mer, og se at selv om man kan kjenne på de følelsene igjen, så kan de gå over og de trenger ikke å bringe noe mer vondt til livet ens. Og at det faktisk kan være fint å dele det med noen, eller å la noen få være der for en.
Jeg vil gi alle som har hatt det vondt og opplevd mye dritt og folk som har sviktet en når man var på det mest sårbare, et håp om at det kan gå an å ha det bra likevel, eller at det å ha det greit også er fint.
Man må tørre å be om å få ting fra andre.