Hei. Jeg har slitt psykisk mesteparten av livet. Jeg har bare blitt verre, nå er jeg inne i en veldig dårlig periode igjen. De dårlige periodene blir lenger og lenger og jeg vil ikke si jeg har noen gode perioder lenger, bare litt mindre dårlige. Jeg får ikke noe hjelp lenger. Har prøvd flere ganger å komme inn til psykologer og på dps, men de gir bare avslag. De ga meg diagnosen engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og så kastet de meg ut. Har også mistet individuelle samtaler i kommunen. Jeg er lei av å prøve. Jeg ser ikke poenget lenger. Jeg ønsker ofte at jeg skal sovne og ikke våkne igjen. Jeg har det ikke noe bra, har konstant depresjon og angst og masse fysiske plager, jeg ødelegger livet til familien min og jeg kommer ingen vei i livet. Jeg føler ikke at jeg får til livet. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her. Er det meningen at jeg skal leve som dette resten av livet? Det orker jeg ikke. Men det er jo ingen hjelp å få.
Det er veldig trist å høre at du bare har mistet den hjelpen du har prøvd å få. Hva er begrunnelsen deres for at du ikke får hjelp lenger?
Modum bad har flere manualer med ferdighetstrening som jeg tror er nyttig for alle. Også om dissosiasjon - som kan være grunnen til personlighetsforstyrrelser.
Jeg skjønner veldig godt at du ikke ønsker å leve slik resten av livet. Jeg har også hatt det slik før at det føltes ut som det aldri ble noe bedre, og det vonde ikke forsvant og jeg derfor ikke kunne ha det noe godt. Og at jeg skulle ønske jeg ikke hadde blitt født, og at jeg følte meg bare som en belastning for familien min fordi jeg ikke kunne ha det bra og ikke kunne ha det slik eller være slik de ønska.
Jeg er et helt annet sted nå. For et par uker siden følte jeg for første gang i livet mitt, tror jeg, at jeg har de tingene jeg trenger. Det er fortsatt ting å jobbe med, og jeg særlig øver meg nå på å gjøre ting jeg har lyst til og tro at jeg har lov til å gjøre ting jeg har lyst til og be andre om noe. Men det livet jeg har nå, føler jeg at jeg kan greie å ha. Og det er helt annet enn slik jeg har hatt det før.
Jeg får ikke lenger samtaler i kommunen fordi jeg bor i døgnbemannet bofellesskap og de er veldig strenge på at man ikke skal ha flere kommunale tjenester. Jeg har villet flytte siden jeg flyttet inn, men jeg kommer ikke videre pga angsten, så det blir en ond sirkel. DPS har begrunnet med alt fra at de ikke har egnet behandling, at jeg har lang historie der og de mener at det vil koste mer enn det vil hjelpe (jeg har kanskje vært i systemet lenge, men jeg har kun hatt behandler i korte perioder), og Ketamin-behandling har jeg fått avslag på blant annet pga mistanke om autisme, ikke deprimert nok, at jeg ikke hadde psykolog, kompleks sykehistorie… Ingen gode/riktige begrunnelser. Jeg har heller ikke fått ny utredning selv om de sa det når jeg fikk diagnosen som alle rundt meg mener er feil.
Godt å høre at du har fått det bedre. Jeg har vanskelig for å tro at det kan skje med meg.
Har du noen tanker om hva som er feil med diagnosen du har fått og hva slags diagnose du egentlig skulle ha hatt? Jeg syns det også er rart at de bare kan gi folk en diagnose og så si at de ikke har noen måte å hjelpe dem på.
For min del har jeg selv lett meg frem for å finne det som kunne hjelpe meg selv og for å finne det som “feiler” meg. Det har vært mye leting og prøving og feiling, men jeg er veldig glad for at jeg har gjort det, og ikke satt all min lit til hjelpeapparatet. Jeg var til diverse psykologer for tjue år siden uten at de egentlig hjalp meg i det hele tatt. De hørte ikke på meg når jeg prøvde å fortelle til dem hvordan det var for meg eller hva jeg følte at jeg trengte. Og bare sendte meg ut igjen. Jeg klarte meg “bra nok”, samtidig om det var helt svart inni meg.
Vet du hva som ligger bak det at du har slitt psykisk mesteparten av livet?
Jeg vet hvordan man føler seg bare verre av å fortsette å føle seg slik, for iallfall var det slik for meg, som om jeg stadig jo bare gikk mer og mer glipp av livet ved å ha det slik. Men så har jeg funnet ut ting som gjør meg godt, og funnet ut ting som gjør meg vondt og som jeg trenger å unngå, og det gjør livet mitt gradvis bedre. Og at jeg lærer mer og mer å leve her og nå, og at ting kan være bra nå, selv om alt har vært helt forferdelig før.
Hei thea. Add meg på snap for å bli kjent? Heter othilie133
Det jeg mener er feil er at jeg er mye mer deprimert enn diagnosen sier, og ingen av diagnosene dekker det jeg sliter mest med. Mulig jeg er helt feildiagnostisert, jeg har skade på hjernen fra jeg var barn, det kan gi lignende symptomer. Vanskelig å si hva som er riktig, men det er ihvertfall ikke det jeg har. Den første diagnosen fikk jeg på BUP, det er mange år siden, den andre fikk jeg midt i koronatiden og det meste ble gjort via telefon. Jeg ble fortalt at jeg kunne søke om ny utredning, men fikk avslag når jeg søkte. For et par dager siden fikk jeg faktisk brev fra DPS. Nå får jeg plutselig ny utredning! Jeg har mistet all tillit til DPS, så er veldig skeptisk. Jeg håper at det ikke blir som sist at de setter diagnose og ikke gir meg noe hjelp etterpå, da er det ikke noe poeng.
Jeg har vært igjennom mye som har ført til at jeg sliter psykisk, blant annet mye sykdom, mobbing, ensomhet, familie osv. Jeg har mange helseproblemer, smerter og begrensninger. Det går også utover psyken. Det er tungt å hele tiden bli minnet på at jeg må leve med det hele livet.
Jeg føler jeg har prøvd så mye, men bare hatt motgang. Jeg har utfordret meg selv mye og prøvd å gjøre ting som skal være bra for meg, men jeg har opplevd mest skuffelser. Etter hvert blir man sliten og lei av å prøve.
Det er hvertfall fint å huske på at du faktisk er deprimert nå, og at det derfor er veldig lett å tolke alt i negativ retning. Ikke se mulighetene for å faktisk få det bedre og bare gi opp uten at det ar grunn for det. Håper du utnytter muligheten ny utredning faktisk gir. Det kan endre på mye om du får den hjelpen du virkelig trenger.
Jeg syns det er veldig fint å høre at du har fått muligheten til å få en ny utredning. Kanskje du kan skrive ned på forhånd hva du føler du har problem med og konkret ting du ønsker å få hjelp til? Forberede deg til utredningen på den måten?
Jeg var igjennom veldig mye før jeg fant det som hjalp meg, og det er fortsatt en nøstingsprosess å finne ut av det. Det er jo også gjerne mange ulike problemer, og jeg selv har også fått mange andre problemer opp igjennom, fordi jeg hadde problemer som ikke ble tatt tak i. Så det har vært vanskelig å nøste opp i det, og finne ut hva som virkelig var problemet og hva som virkelig ville hjelpe meg. Men jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg har tatt den jobben, selv om det har vært en krevende og vanskelig vei å gå. Jeg har fått tilbake livet mitt, av det.
Jeg skjønner godt at du blir sliten og lei av å prøve. Jeg tror at jo bedre du greier å formulere og uttrykke hva du kjenner på til DPS, jo bedre sjanse har du til å få den hjelpen du trenger. De skal kunne hjelpe, men de vet jo heller ikke alt, og kan ikke se inn i deg. Så måten de prøver å finne ut av hva du sliter med og hva du trenger, er at du forteller dem det.
Jeg har tenkt på at jeg lurer på om vi som har psykiske problemer, føler at det er tydeligere for andre hvordan vi har det, enn det faktisk er. At det vises på oss på en eller annen måte, men det trenger ikke å vises i det hele tatt.
Jeg føler så med deg . Akkurat sånn er det og vet ikke hvordan jeg skal få levd livet mitt videre. Er helt på randen nå etter å ha isolert meg helt siden november eller noe.
Vi høres ganske like ut, har selv trekk fra den diagnosen. jeg føler med deg