Hei
Jeg har helt siden barndommen tenkt at jeg er annerledes, uten å vite hva som er «galt» med meg.
Jeg får også litt problemer med å svare når folk spør hva jeg mener med annerledes… men nå skal jeg prøve:
Det er egentlig flere grunner.
- Flere ganger i oppveksten fikk jeg vite at jeg var sjefete, og at noen av vennene mine ikke klarte å si ifra til meg hvis de var uenig om noe, fordi jeg kunne bli sint.
Dette har foresten grodd seg sånn fast i hodet mitt, at jeg ofte er usikker på om folk egentlig er ærlig med meg eller ikke. Altså «kanskje de ikke sier det de egentlig mener fordi de er redd jeg skal bli sint?» osv. - Hadde en del problemer knyttet til skolen… ble sliten og fikk hodepine på veien til skolen (i bussen) fordi det var så mye bråk (unger som snakket høyt med hverandre osv).
Vi gikk plutselig fra å være 1 klasse til 2 klasser samtidig i svømmetimene, og da ble det så «mye» for meg at jeg ikke klarte å være med mer (jeg som egentlig var veldig glad i å bade). - Jeg var mye redd liksom. Redd for å gå forbi de som spilte fotball fordi jeg plutselig kunne få en fotball i ansiktet….. redd for enkelte elever fra andre trinn i friminuttene, hvis de virket litt aggressive (hadde noen «problembarn» på skolen).
- Jeg ble så lei meg og skuffet, at jeg gråt og ble sint da Miley Cyrus sluttet å virket så uskyldig, og begynte å vise seg met lettkledd osv. (noe jeg synes er litt ubehagelig å si høyt fordi jeg vet at mange ser på dette som teit av meg)…..
Hadde også lignende reaksjon da noen venner begynte å røyke sigaretter…. - Da alle vennene mine var på fest, drakk, danset, hadde det gøy, bydde på seg selv, dumma seg ut, hadde sex eller hva som helst- så var jeg liksom den som konstant hadde angst, turte ikke gjøre noe, og følte meg kanskje litt «ute av stand» fra å by på meg selv, hvis det gir mening.
Venner kunne snakke om at de gleda seg sånn til de ble 18 år, for da skulle de ta førerkortet og kunne endelig kjøre selv (mer frihet), mens jeg satt å tenkte inni meg selv at «jeg kommer aldri til å få til det på grunn av denne angsten» - å ferdes i trafikken hørtes veldig skummelt ut syntes jeg…. - Jeg har aldri forstått meg på folk som liker å mingle, for det gir meg en så sterk angst og det er mer ubehagelig enn «gøy» liksom. Men skulle ønske at jeg ikke opplevde det slik….
Alt dette har gjort at jeg har unngått veldig mange ting i livet, så har ikke mange erfaringer.. Har isolert meg totalt de siste årene.
Kanskje noen kjenner seg igjen? Hadde vært kjekt å ikke være den eneste..
Kanskje noen vet hva som er «galt»?