Hva er «galt» med meg

Andre psykiske helseplager
1

Hei

Jeg har helt siden barndommen tenkt at jeg er annerledes, uten å vite hva som er «galt» med meg.
Jeg får også litt problemer med å svare når folk spør hva jeg mener med annerledes… men nå skal jeg prøve:

Det er egentlig flere grunner.

  1. Flere ganger i oppveksten fikk jeg vite at jeg var sjefete, og at noen av vennene mine ikke klarte å si ifra til meg hvis de var uenig om noe, fordi jeg kunne bli sint.
    Dette har foresten grodd seg sånn fast i hodet mitt, at jeg ofte er usikker på om folk egentlig er ærlig med meg eller ikke. Altså «kanskje de ikke sier det de egentlig mener fordi de er redd jeg skal bli sint?» osv.
  2. Hadde en del problemer knyttet til skolen… ble sliten og fikk hodepine på veien til skolen (i bussen) fordi det var så mye bråk (unger som snakket høyt med hverandre osv).
    Vi gikk plutselig fra å være 1 klasse til 2 klasser samtidig i svømmetimene, og da ble det så «mye» for meg at jeg ikke klarte å være med mer (jeg som egentlig var veldig glad i å bade).
  3. Jeg var mye redd liksom. Redd for å gå forbi de som spilte fotball fordi jeg plutselig kunne få en fotball i ansiktet….. redd for enkelte elever fra andre trinn i friminuttene, hvis de virket litt aggressive (hadde noen «problembarn» på skolen).
  4. Jeg ble så lei meg og skuffet, at jeg gråt og ble sint da Miley Cyrus sluttet å virket så uskyldig, og begynte å vise seg met lettkledd osv. (noe jeg synes er litt ubehagelig å si høyt fordi jeg vet at mange ser på dette som teit av meg)…..
    Hadde også lignende reaksjon da noen venner begynte å røyke sigaretter….
  5. Da alle vennene mine var på fest, drakk, danset, hadde det gøy, bydde på seg selv, dumma seg ut, hadde sex eller hva som helst- så var jeg liksom den som konstant hadde angst, turte ikke gjøre noe, og følte meg kanskje litt «ute av stand» fra å by på meg selv, hvis det gir mening.
    Venner kunne snakke om at de gleda seg sånn til de ble 18 år, for da skulle de ta førerkortet og kunne endelig kjøre selv (mer frihet), mens jeg satt å tenkte inni meg selv at «jeg kommer aldri til å få til det på grunn av denne angsten» - å ferdes i trafikken hørtes veldig skummelt ut syntes jeg….
  6. Jeg har aldri forstått meg på folk som liker å mingle, for det gir meg en så sterk angst og det er mer ubehagelig enn «gøy» liksom. Men skulle ønske at jeg ikke opplevde det slik….

Alt dette har gjort at jeg har unngått veldig mange ting i livet, så har ikke mange erfaringer.. Har isolert meg totalt de siste årene.

Kanskje noen kjenner seg igjen? Hadde vært kjekt å ikke være den eneste..
Kanskje noen vet hva som er «galt»?

2

Sosial angst. Dog jeg er ikke lege. Men det høres slik ut. Har også sosial angst pga jeg ikke vet hva folk tenker.

3

Kjenner meg igjen i mye, og du er neppe den eneste i de reaksjonene der, hvis det er noen trøst. 1. Veit ikke om noen syntes jeg var sjefete, men jeg likte å ta regien under lek. Hadde god fantasi, og tror mine initiativ ble tatt greit imot, men var veldig engstelig for hva andre mente om meg, og for å gjøre ting feil, så noen skulle ta det ille opp. 2. + 3. Jeg hadde det ikke noe bra på skolen, da jeg var engstelig for det meste (støyende omgivelser som skolebussen, svømmehall, garderobe, skolegården, generell uro, osv) og dermed sårbar og dette ble fanga opp av mobbere, så da ble det jo bare værre. Har nok ikke sosial angst av natur, men fikk det i forhold til jevnaldrende i skolealder, og er fortsatt litt ukomfortabel når jeg møter barn og ungdom i den alderen, om de er flere og høylytte, men angsten har jeg kommet over. Det begrenser meg ikke lenger. 4. Jeg var ganske «moralsk» i den alderen (tenåra) og var kristen da, så jeg tok også sånne ting tungt, som du reagerte på, med folk jeg så opp til (har ikke noen formening om akkurat Cyrus), og at folk røyka eller ruste seg. Ting skulle være riktig. Jeg var litt «politi» inni hodet mitt. 5. Siden jeg allerede var «utafor» pga mobbing, så prøvde jeg aldri å bli en del av «gjengen», men det hadde jeg heller aldri lyst til, nettopp av de grunnene du beskriver, med «utagerende» oppførsel og holdninger som skremte meg. Jeg var tilbaketrukken og «overforsiktig». Førerkortet var ikke noe som frista meg heller i den alderen. Klarte å lære meg kunsten å kjøre bil seinere, i helt voksen alder, da jeg ble modigere med tida, men da hadde jeg kjempa meg igjennom den ene tingen etter den andre, og fått kontroll over det meste av det jeg var engstelig for i hele oppveksten. Min oppskrift ble å ta «en frykt» av gangen og konfrontere den, min egen form for «eksponeringsterapi» i mitt eget tempo (tok lang tid, men det funka på det meste av mine «fobier»). Veit ikke om den framgangsmåten funker for folk flest, da jeg ofte har mine litt «hjemmesnekra» egne måter å løse problemer på. Ville søkt råd om hvordan å bearbeide engstelse, så ikke det forblir så begrensende for deg videre i livet. 6. Mingling har aldri vært min greie heller, og det er ubehagelig for mange. Min «løsning» har kommet av seg sjøl, da jeg trives best i sosiale settinger der felles interesser er det sentrale og samlende. Vi går rett på tema, og hopper elegant over den innledende «minglebiten». Formelle settinger der mingling inngår, er veldig ukomfortable for meg, og jeg deltar minst mulig i sånne sammenhenger. Så jeg har noen begrensninger som jeg ikke har klart å fikse, og som har ført til at jeg isolerer meg mer enn det andre gjør, ved å ikke delta på alt det som folk flest forventes å delta på. Og at jeg har behov for mer aleinetid og hviletid før og etter aktiviteter, enn det de fleste har. Men jeg er sosial, bare mer kresen med hva jeg deltar i, og med hvem, og velger det som er gøy og givende, sammen med folk som jeg er trygg på og avslappa med.
Spørsmålet om noen vet hva som er «galt», skal jeg ikke svare på.
For min del har jo det å ha blitt utsatt for mobbing over lang tid, ført til at mye ble galt seinere, og uoppdaga autisme, har jo komplisert mye for meg i tillegg. Det er jeg i ferd med å prøve å finne ut av nå som godt voksen, og er under utredning for det. Om det er noe «galt» kan jo diskuteres, men konsekvensene, psykiske problemer som oppstår som følge av at endel ting er vanskeligere å håndtere når autismen påvirker hvordan man reagerer på sanseintrykk, hvordan man kommuniserer med folk, og oppfatter ting på andre måter enn det som er vanlig, kan jo føre til at ting kan «gå galt», som ikke går galt for andre.
Det å føle seg annerledes kan skyldes så mangt, det kan være medfødte egenskaper, eller vonde erfaringer som har ført til utenforskap, eller en kombinasjon. Å tenke godt om seg sjøl, og søke støtte i noen man har tillit til, er vel de beste rådene jeg kan gi. Har ikke vært så god til å følge dem sjøl. Har nok vært min egen hardeste kritiker, når jeg har strevd for å passe inn, og overvinne de negative følgene av annerledesheten min, i stedet for å se at kravene jeg har stilt til meg sjøl, og andre har stilt til meg, i mange tilfeller har vært urimelige eller uoppnåelige, for meg å kunne innfri. Mens andre positive egenskaper, har jeg ikke verdsatt nok, selvom venner og familie har gjort det. Ønsker deg lykke til videre på ferden gjennom livet. Det finnes så mye spennende å oppdage, både inni oss og ute i verden.

4

meget bra svar av hifi som anbefales å lese nøye ;)