Hva er det med samfunnet som gjør meg så skuffet?

Følelser og tanker
1

Jeg vet ikke helt.
Kanskje det er fordi vi har gjort det overfladiske til vår største verdi,
og glemt hvordan vi finner mening i det som ikke kan måles.
Eller kanskje det er fordi alt føles så fragmentert,
som om vi alle spiller hver vår rolle uten å vite hvorfor.

Vi har byttet ut det ekte med det midlertidige,
og latt det som virkelig binder oss sammen, smuldre bort.

Sosiale medier faker intimitet.
Vi faker våre egne liv.
Vi gir opp familie, røtter og fellesskap
for å jage en frihet vi aldri når.
Vi blir fortalt at karriere er viktigere enn kjernefamilien,
at individualitet betyr å stå alene.

Men hva har det gjort oss til?
Vi står alene, i våre små leiligheter,
omgitt av tingene vi kjøpte for å fylle tomrommet.
Men tomrommet vokser. For det er ikke tingene vi mangler - det er mening.
Vi er fjernet fra alt som en gang ga oss styrke.

Og når vi står alene, blir vi enklere å påvirke,
enklere å kontrollere.
Vi er ikke frie.
Vi er bare isolerte.

Og de vet det.
De som driver oss inn i byene,
vekk fra bygdene, vekk fra røttene våre,
de vet nøyaktig hva de gjør.
Jo mer vi samles i tettpakkede gater,
jo lettere er det å fortelle oss hva vi skal tenke,
hva vi skal føle, hva vi skal kjøpe.
Vi kalte det urbanisering.
Men hva er det annet enn et fengsel vi bygger for oss selv?

Jeg sier ikke noe nytt.
Vi vet alle hvorfor vi gjør dette.
Ikke fordi Hunger Games-bøker eller Marvel-filmer gjør oss lykkelige,
men fordi vi vil bli bedøvet.

For vi har solgt bort alt som ga oss tilhørighet - familie, fellesskap.
Vi har byttet familie for karriere og penger,
fellesskap for algoritmer,
ekte samtaler med ekkoer av oss selv, pakket inn i likes og tomme varsler.

Og hvorfor?
For vi er redde.
Redde for å føle.
Redde for å se.
Redde for å stille spørsmål som kan knuse illusjonen.
Redde for å innse at vi er fanget i et spill der reglene aldri var laget for oss.

2

Det er ikke noe “vi” her, men frie individer som gjør informerte vurderinger og valg. I et liberalt demokrati er det lov å leve i en illusjon for de som ønsker det. På samme måte som det er lov å gå sin egen vei - uavhengig av hva andre mener.

3

Det er et godt poeng at vi lever i et liberalt demokrati som gir oss muligheten til å gjøre frie valg og leve slik vi selv ønsker. Men spørsmålet jeg stiller meg, er hvor frie disse valgene egentlig er? Er de informerte valg, eller er de formet av strukturer og systemer som påvirker oss mer enn vi tror?

Vi liker å tro at vi er uavhengige individer som går vår egen vei, men hvordan påvirker sosiale medier, markedsføring, økonomisk press og kulturelle normer hva vi oppfatter som ønskelig og riktig? Hvor mye av våre valg handler om ekte frihet, og hvor mye handler om å følge en illusjon av frihet – en illusjon som er praktisk for dem som styrer systemet?

Det er ikke ment som en avvisning av individets autonomi, men en oppfordring til refleksjon: Er vi frie fordi vi tror vi er det, eller fordi vi faktisk er det?

4

Disse faktorene påvirker hver og en av oss akkurat så mye som vi velger selv. Kunnskapen om f.eks. reklamebransjens manipuleringsmetoder er fritt tilgjengelig for alle som søker etter den. Men mange “vanlige folk” bruker disse metodene selv, og har derfor ingen interesse av noen større diskusjon rundt det.

Når det gjelder definisjonen av frihetsbegrepet i eksistensiell forstand, overlater jeg den diskusjonen til filosofene.

5

Fantastisk bra skrevet Kaos.

Har stilt meg de spørsmålene selv.

6

Jeg er enig i at kunnskapen om manipulasjonsmetoder, som reklamebransjen bruker, er tilgjengelig for dem som søker etter den. Men spørsmålet er: Hvor mange mennesker er bevisst på dette i hverdagen? Selv med kunnskapen tilgjengelig, krever det både tid, ressurser og vilje å konstant stå imot krefter som er designet for å påvirke oss på et nesten ubevisst nivå.

Når det gjelder at “vi velger selv” hvor mye disse faktorene påvirker oss, tror jeg valget ofte ikke er så fritt som vi liker å tro. Vi lever i et samfunn der mye av vår atferd formes av økonomiske insentiver, sosiale normer og teknologiske systemer. Selv våre definisjoner av frihet kan være farget av dette, noe som gjør spørsmålet om frihet til en relevant diskusjon for ikke bare filosofene, men også oss “vanlige folk”.

Og når du nevner at mange bruker disse metodene selv og derfor ikke ønsker større diskusjon, kan det også være et resultat av at vi har internalisert et system som belønner manipulasjon og overfladiske verdier. Kanskje nettopp derfor er en større refleksjon nødvendig, ikke bare blant de som søker kunnskap, men i det offentlige rom.

7

Det handler ikke om å “konstant stå imot”, men å frigjøre seg fra den tillærte programmeringen (eller å la være å la seg programmere i utgangspunktet.) Det handler om kunnskap og holdning. Kunnskap kan det ta litt tid å tilegne seg, men holdning kan man endre på dagen.
Anbefaler å lese “Propaganda” av Edward Bernays og internalisere essensen i det han skriver.

Jeg tenkte på samme måten som deg tidligere, men innså at folk må få gjøre sine egne livsvalg (eller la noen andre ta valgene for dem hvis de ønsker det slik), så kan jeg heller konsentrere meg om å være tilstede i mitt eget liv. Det er mye mer givende enn å bli frustrert over ting man ikke kan gjøre noe med, og strengt tatt heller ikke har ansvar for å gjøre noe med.

8

Jeg tror at et stort problem med mange mennesker er at de ønsker ikke å tro at de er så manipulerte som de er. Jeg har liten tro på viljefrihet, og jeg tror at blant annet behovet for å tro på det, gjør mennesker mindre frie enn de kan være. De klarer ikke å gå med på hvor enkle de er å manipulere, fordi det meste av det som driver oss mennesker er allerede programmert i biologien. Ved å innse sin egen begrensning kan mennesker bli friere og mindre utsatt for manipulasjon.

9

Her har du et godt poeng. Gjennom å innse sine egne begrensninger innser man også sine egne muligheter.

10

Spesielt kunnskap som du prater om. Jeg vil skyte inn at kunnskapen om hvor lite vi foreløpig vet er aller mest essensiell, men når man tar med det i betraktningen så er friheten til å tilegne seg kunnskap mye større enn handlingsfriheten, spesielt idag. Og der handler det nok mye om at folk ikke ønsker å benytte den friheten. Det er litt sånn eksotisk for meg å prate om frihet, som er så deterministisk.

11

Denne skjønte jeg ikke, forklar det én gang til.

12

Vi vet ikke alt som kan vites, og det er i seg selv kunnskap. Så en ting er å skaffe seg kunnskap og en annen er å innse hvilken kunnskap man ikke har.

13

Det er riktig, men likevel ikke noen unnskyldning for å anvende den kunnskapen vi allerede har. Som f.eks. bokreferansen jeg har nevnt tidligere i tråden.

14

Hvem skulle bruke det der som en unnskyldning for å ikke bruke den kunnskapen vi har?

15

Det er bare ett av mange eksempler. Ganske mange jeg har møtt opp gjennom årene bruker hva som helst som en unnskyldning for å la være å ta ansvar for sitt eget liv.

16

Jeg stoler ytterst lite på øvrigheter av alle slag, men på et eller annet punkt så må man nesten velge å stole på noe, selv om man ikke gjør det. Eller blir man sprø. Altså at man til en viss grad vil legge ansvaret for livet sitt også i andres hender. Jeg sympatiserer med mange av dem som jobber på og velger stole naivt på mye av det jeg selv overhodet ikke stoler på. De har nok med hverdagen og trenger det å kunne ha denne tilliten til det de blir formidlet. Selv om jeg absolutt ikke har det. Ikke alle er en trygdet fyr i Norge, som har tid til å sitte og fise hele dagen og tenke godt igjennom hvor gjennomkorrupt vår eksistens er.

17

Man kan også se det som om hele Norge er trygdet, siden vi alle i større eller mindre grad er sponset av oljeindustrien gjennom staten. De få som ikke har tid og krefter til å reflektere litt over sine livsvalg er unntakstilfeller.

18

Den var noe å tygge på. Men jeg mener faktisk i alle fall, selv i Norge at veldig mange har mer enn nok med å få gjort alt som skal gjøres. Tenk foreksempel på folk i helse-sektoren. Problemene og behovene som trenger fokus her og nå, er tilstede døgnet rundt for dem. Folk må selvsagt få tid til å dyrke egne behov også, i tillegg til jobben de må gjøre.

Men om jeg skal gå ut ifra at de fleste i Norge har nok tid og energi til å reflektere godt over livet og valgene sine, så må jeg bare anta at de fleste har det for komfortabelt til å gidde eller risikere å pløye for dypt i bevisstheten. Jeg tror mest på det jeg sier øverst.

19

Det er i så fall fordi de velger å ta jobben med seg hjem. Som igjen kanskje kan forklares med personlig motivasjon. Det ser ut som det er spesifikke korrelasjoner mellom personlighetstype og yrkesvalg, uten at vi skal tillegge det noen kausalitet. Legger vi likevel dette til grunn, kan vi stille spørsmål om den enkeltes valg av yrke ut fra personlighet egentlig er hensiktsmessig i en større samfunnsmessig sammenheng.

Det er min konklusjon, ut fra hva jeg har sett og erfart.

20

Høres alt for enkelt ut i mine ører. Om det er sant så betyr det uansett ikke at folk har godt med energi-overskudd og tid til pløye dypt i hva som foregår rundt oss. For når man har fritid så er det selvfølgelig en masse å ta hånd om med tanke på nødvendige gjøremål, og så er det aktiviteter, helse og behov som må ivaretas. Å ha godt med energi til alt sammen og i tillegg ha overskudd til å tenke godt over tilværelsen er absolutt ingen selvfølge.