Føler ikke jeg kan være meg selv rundt familie og venner. Jobbet så mye i år, for å tørre å være mere meg selv og si min mening om ting. Jo mere direkte/vokabular og meg selv jeg har blitt. Jo mer har venner og familie distansert seg. Så hva er poenget med livet om folk bare ønsker å ha noe med en person som aldri sier noe om noe. Jeg er mer og mer ned pga de nærmeste som ikke ønsker å se meg ha en stemme. Så ser ikke mye poeng lenger, blir mer og mer alene. Har ingen å kunne snakke med.
Så bra at du har jobbet med å være mer og mer deg selv. Det er veldig leit å høre at du opplever at venner og familie distanserer seg fra deg da. Har du fortalt dem at det er dette du jobber med? Det kan være at de ikke forstår det når du “plutselig” forandrer deg og ikke lenger er slik de er vant til at du er.
Det kan da også være at du trenger nye og andre folk nå, at det er andre folk som passer bedre til deg. Det har jeg selv opplevd. Og at det tar tid for familie og gamle venner å forandre synet på meg og behandle meg annerledes, eller bli vant til den “nye” meg. Da har det vært enklere å finne nye folk man kan presentere seg som den man vil være, for - for de kjenner en ikke på en annen måte.
Jeg ville hvis jeg var deg, prøvd det ut med nye folk, finne nye miljøer, og bare teste ut hvordan du kan være og hvordan du blir møtt av andre som ikke har kjent deg tidligere. Hvis de nærmeste dine ikke vil at du skal ha noen stemme, så er de dessverre ikke noe bra for deg. Noe som er veldig trist. Men det betyr ikke at du skal være alene for alltid heller. Det finnes så mange andre folk der ute, og jeg er helt sikker på at det er mange som ville likt deg slik du kjenner at du ønsker og trenger å være, som ville likt deg som du er, og ikke bare vil at du ikke skal si noe om noe.
Fortell gjerne her om ting du tenker på og om hva som er deg - skriv og fortell om de tingene de ikke vil at du skal si. Her er det rom for det <3
Jeg spør meg sjøl ganske ofte: er det ok å være meg eller bør jeg være sånn som (jeg tror) andre vil at jeg skal være?
Det krever mye mot å være meg sjøl og godta at sånn er jeg. Lever jeg for andre eller for meg sjøl? Ofte tør jeg ikke og forsøker å være usynlig, men det føles ikke riktig.
Vanskelig det her, men jeg håper du ikke gir opp.
Ja, det å velge seg selv istedenfor andre, kan være veldig vanskelig. Og det føles ut som man taper så mye på å gjøre det, at man fort gir opp igjen. Iallfall har jeg gjort det mange ganger. Men jeg har skjønt nå, at jeg egentlig ikke har noe valg, at jeg trenger å velge meg selv, jeg kan ikke bare velge andre, ellers blir jo livet altfor vondt å leve for meg.
Noe jeg også har innsett nå, er at det er gjerne ikke så ille for de andre at jeg ikke velger dem, som det er for meg å ikke velge meg selv. Jeg vet ikke om det gir mening? Jeg kan føle det veldig vondt selv når jeg ikke velger andre, men andre føler det nødvendigvis ikke på den måten. Og de som vil meg godt, vil jo heller ikke at jeg skal ofre meg selv for dem. Så gjerne var det heller jeg som syns det var forferdelig å ikke kunne velge dem, heller at de syns det var så ille, selv om de skulle ønske at ting var annerledes.
Jeg har også tenkt en del på at de folka som tenker så dårlig om seg selv og som holder seg selv tilbake, og som verdenen ikke får glede og nytte av, er dem verden trenger. Vi trenger gode folk, og det er gjerne gode folk som tenker dårlig om seg selv, eller lar de som kanskje er mer sånn at de bare tenker på seg selv, få styre og bestemme.
Å få god støtte av andre er en god hjelp, og jeg må si at sosiale medier hjelper meg nå i form å få positive innspill og bekreftelse på de tingene som er viktige for meg og som hjelper meg. Det er også fornuftige folk, som jobber med dette og som jeg vet man kan stole på vet hva som er “riktig”.
Bra beskrivelse. (Skulle klikke på liker men så kom det opp et flagg?! Hva betyr det?)
Jeg føler jeg stadig vipper mellom å ha troen på at jeg bør være meg selv, og kunn de som betyr noe blir igjen i livet mitt. Og det å gå tilbake til den stille uten meninger. Så fort je møter familie/venner som ikke liker ting jeg mener så føler jeg at jeg mister alt håp om at jeg hører til her. Å være ufør og ung med forskjellige utfordringer (angst osv) gjør det ikke lett å kunne skaffe nye bekjentskaper eller generelt møte folk. Bodd i samme by hele livet, og folk har ikke troen på at jeg klarer meg om jeg prøver å flytte til en annen by. Så føler alle rundt meg bare stritter imot, og mener jeg er udugelig. Tilogmed når jeg sier jeg gjør så godt jeg kan, blir jeg møtt med at jeg gjør ikke nok. Man skal prestere mere enn man klarer. Og man skal bare tilgi alt og alle, uten å ha meninger om ting. Føler ting er bare negativt og en byrde. Føler alltid jeg må adaptere meg til hver enkelt person jeg fordi de og de vil ikke høre det og det, og vil jeg skal være sånn og sånn. Mister veldig motet på at ting nå en gang ordner seg. Jobbet med meg selv i 15+år. Føler det går ingen vei.
Jeg har aldri skjønt hvordan man kan klikke på liker her, så jeg kan jeg ikke svare deg på det ;) Flagget betyr at da vil man at noen i mental helse skal se på innlegget.
Det er veldig leit å høre at du har folk som drar deg ned. Du trenger ikke å høre på dem når det gjelder at det vil være verre for deg i byen. Jeg har selv flyttet til byen, og jeg syns det er mye bedre her. Mange muligheter, både til å få hjelp og annet. Pluss at det er veldig godt å slippe de folka som dømmer en og som tror at de vet hvordan man er og hva man kan greie.
Det er veldig vondt når folk sier at en er udugelig. Det er ikke bra i det hele tatt, og ikke riktig. Det hjelper ikke en noe. En trenger folk som støtter en og som bygger en opp, ikke drar en ned igjen. Det må være veldig vanskelig for deg å greie å komme seg noe oppover, hvis de bare drar deg ned igjen.
Det finnes andre folk enn dem, jeg lover deg. Og i byen er det så mange forskjellige folk. Og mange andre som har dratt fra små steder hvor de ikke følte de passet inn eller kom noen vei.