Jeg vil gjerne at bilen min skal bli reparert slik at den kan brukes, jeg forlanger at samfunnet skal ordne dette.
Jeg vil gjerne bo i et hus så nært sjøen som mulig og helst litt for seg selv, jeg forlanger at samfunnet skal skal skaffe meg en slik bolig.
Jeg må selvsagt ha en båt, helst av type snekke- eller sjark, samfunnet plikter selvfølgelig å skaffe meg en slik en.
Jeg vil gjerne ha en litt bedre økonomi enn det jeg har for øyeblikket, jeg forlanger at samfunnet skal ordne det.
Alt dette forlanger jeg, med den største selvfølge, at samfunnet skal ordne for meg uten noen spørsmål og om og men.
Høres dette greit ut for deg? Er det greit at enhver person kan forlange det hen vil og så skal samfunnet ordne opp i det?
Nei, selvfølgelig kan det ikke være sånn. Det hadde jo vært jævlig behagelig å hatt det sånn da men dette “samfunnet” hadde veldig fort brutt sammen av et slikt system. Og hvem skulle opprettholdt samfunnet, for jeg tviler på at særlig mange hadde giddet å jobbe om vi hadde hatt det sånn.
Men så, mer eller mindre plutselig, en dag så snur dette…
Jeg er lei av livet. Jeg er så plaget av dårlig helse, både fysisk og psykisk, at nå mener jeg at jeg snart må få lov å ta mitt eget liv. På veien frem mot den dagen jeg er klar til å gjøre slutt på all elendigheten har jeg et behov for å snakke med noen om hvordan jeg har det og om hvilke tanker jeg har. Men nei da, da er jeg plutselig ikke ansvarlig for mitt eget liv lengre. Da settes himmel og jord i bevegelse for at jeg skal fortsette å leve i denne sumpen av smerter, angst, depresjon, sorg og savn som jeg er i. Samfunnet tar da fram sine maktmidler og fratar meg enhver frihet, selvstendighet og verdighet jeg måtte ha.
Hvorfor i h****** er det sånn? Hvorfor er det sånn at jeg må finne meg i å aldri kunne dele mine tanker og følelser med noen uten å risikere det som jeg føler er enorme overgrep fra samfunnets side? Det føles som om jeg kommer til å eksplodere i en kaskade av stygge tanker og følelser temmelig snart og hva som blir konsekvensen av det vet jeg ikke. Jeg er en voksen mann som ikke har grått en tåre på mange, virkelig mange mange mange, år men nå gråter jeg hver eneste dag over denne håpløsheten.
Ikke bare tvinger samfunnet meg til å leve, samfunnet tvinger meg også til å være fullstendig taus og alene med følelsene mine - HVORFOR MÅ JEG HA DET SÅNN?
Det du skriver gjør inntrykk. Det gir mening at du føler deg både fanget og alene når systemet reagerer med kontroll i stedet for trygghet. Det er ikke rart at det gjør vondt når du endelig prøver å åpne deg, og blir møtt med noe som får deg til å føle deg enda mindre fri.
Det du bærer på er tungt, og det er forståelig at du gråter når alt har vært holdt inne så lenge. Ingen burde stå alene med sånne tanker og følelser. Jeg håper du finner et sted eller et menneske hvor du kan si alt uten å bli redd for konsekvensene.
Ingen kan stole fullt og helt på systemet. Du trenger andre “vanlige” folk som bryr og forstår hvordan det er å ha det sånn som du har det nå.
Dette gikk veldig klart opp for meg etter å ha blitt sendt hjem fra DPS-opphold for noen år siden. Hørte ikke noe mer fra dem…Det viktigste du kan gjøre er å få kontakt med en du stoler på. Første skritt er å ringe hjelpetelefonen til Mental Helse. Hvis har en fastlege som ikke er helt firkanta kan hen hjelpe deg med å finne en mulig vei videre.
Jeg blir veldig lei meg av å høre hvordan du har det. Du sier du har vondt, og det høres ikke bra ut. Det er veldig leit at du ikke kan ta vare på deg selv , slik som du selv ønsker.
Jeg hører at du bærer på en enorm smerte, og at du bruker dette eksempelet for å vise et paradoks du føler du står i: Når det gjelder praktiske behov, forventes det at du ordner opp selv. Men når livet gjør så vondt at du vurderer å gi opp, blir du plutselig fratatt muligheten til å bestemme over ditt eget liv. Det du beskriver er ikke bare frustrasjon – det er fortvilelse og et dypt ønske om å bli forstått uten å bli straffet.
Det er viktig å si høyt: Du ber ikke om luksus eller privilegier nå. Du ber om å få dele det som er vondt uten å miste verdighet. Du ber om å bli tatt på alvor som et menneske, ikke som en sak.
Samtidig er det også et annet perspektiv:
Når samfunnet reagerer så sterkt når noen uttrykker at de ikke orker mer, så er det ikke fordi de vil kontrollere deg. Det er fordi smerte kan gjøre oss sårbare, og fordi mennesker rundt deg – og systemet – tror at livet ditt faktisk har verdi, også når du selv ikke klarer å kjenne det. Det er et forsøk på å hindre at en midlertidig desperasjon blir til en permanent løsning.
Men her kommer problemet du peker på, og det er helt reelt:
Måten det gjøres på kan føles som overgrep. Det kan oppleves som at man mister kontroll, blir gjort til et objekt, og blir fratatt muligheten til å få snakke om det som gjør vondt uten å bli overvåket eller “håndtert”.
Du står igjen med følelsen: “Om jeg sier noe, blir jeg straffet. Om jeg tier, drukner jeg.”
Det er et forferdelig sted å stå, og det er ikke rart at du gråter. Det betyr ikke svakhet – det betyr at følelsene har vært sperret inne altfor lenge.
Det du egentlig ber om er ikke “retten til å gi opp”.
Du ber om retten til å bli møtt som et menneske.
Med verdighet.
Med et lyttende øre.
Med rom til å si ting høyt uten å bli fratatt friheten.
Med støtte, ikke kontroll.
Det er lov å føle dette. Det er lov å si det.
Det er lov å være sliten, lei, redd, overveldet.
Det betyr ikke at du ønsker å dø – det betyr at du ønsker at smerten skal ta slutt og at du trenger noen som tåler å høre hvordan du egentlig har det.
Det finnes måter å snakke om alt dette på som ikke nødvendigvis ender i tvang, men som handler om å bli møtt på en tryggere måte. Det betyr ikke at du må stå alene.
Du fortjener ikke taushet. Du fortjener ikke isolasjon.
Du fortjener støtte – ekte støtte – og en samtale der du ikke mister deg selv.
Det du beskriver er dypt menneskelig. Og du fortjener å bli tatt på alvor uten at det koster deg friheten din.
Takk for responsen, den betyr virkelig noe.
Takk for at du tok deg tid til å kommentere, bare det betyr noe.
Takk for responsen.
Det betyr noe at noen leser og kommenterer det jeg skriver (tommel opp)
Tusen hjertelig takk for din kommentar.
Det er imponerende at du tar deg tid til å skrive et så langt og innsiktsfullt svar, et svar som ligner veldig på det jeg er ute etter. Selvfølgelig ønsker jeg empati fra noen men også en dypere forståelse uten at det bare blir “medfølende pjatt” - om du skjønner…
Jeg håper du har tid, lyst og energi til også å gi andre et så godt svar å det de strever med, TAKK TAKK.