Jeg har vært fanget i en følelse av isolasjon og desillusjon siden jeg var tenåring. Jeg føler meg ikke hjemme i denne verdenen. Helt siden jeg var 17 og en jente fra skolen som jeg likte la ut helt syke ting fra fester på sosiale media. I tillegg hadde hun svart ja på spørsmål som “Har du hatt sex med en fremmed” som jeg trodde var et tullespørsmål til å begynne med, men det var sånn jeg fant ut hva fester og utesteder handler om.
Folk snakker hele tiden om at de gjorde eller så på fester eller “på byen” som er så drøye at de ikke kan snakke om dem, og at det ble tatt bilder og videoer som “ikke tåler dagens lys.”
Jeg har tenkt at jeg må ha misforstått. At steder som er synonyme med sånne drøye ting ikke er normalisert av vanlige mennesker, og at folk flest ikke drar på dem.
Og hvis de ER normalisert, og folk flest drar på dem, så er denne ekstreme oppførselen ikke vanlig på dem likevel.
Men igjen og igjen så har jeg blitt videre desillusjonert ved at det blir gjort klinkende klart av de som drar på dem at disse tingene ER vanlig på fester og utesteder, og likevel blir fester og utesteder normalisert og jeg møter ikke folk som ikke drar på dem. Jeg føler meg gaslit.
Og det blir pushet overalt. Jeg trengte å høre fra motvekten, folk som ikke er så ekstreme, som reagerer med samme sjokk som jeg føler, for å beholde følelsen av at dette fremdeles er den virkelige verdenen. Men i alle disse årene så har jeg ikke møtt, eller i det hele tatt hørt om, noen. Noe som er umulig, sånt skjer bare i Twilight Zone episoder. Den virkelige verden skal ha mangfold. Det er helt uvirkelig.
Jeg crushet på flere jenter på videregående og senere jobb og diverse andre steder, jenter som umulig kunne være sånn. Det var knusende hver gang de likevel begynte å snakke om at de gikk på nattklubber og fester.
Da Tinder ble lansert for noen år siden, en app for å finne fremmede mennesker å ha sex med ved å “sveipe” på utseendet deres og hvor langt unna deg de er akkurat nå, trodde jeg det ble for dystopisk selv for partyfolket. Det er som plottet i en dårlig pornofilm som man ville himlet med øynene av. Men folk begynte å bruke den og pushe den overalt, og det føles enda mer uvirkelig.
I det siste har de eskalert enda mer. Nå flirer ikke folk eller ler over hvor transgressive de er når de snakker om Tinder; nå har de dratt det så langt at kollegaer snakker i lunsjen om å bruke Tinder på samme måte som de snakker om å handle dagligvarer. Det er som den The Onion-videoen, “What is your amateur porn telling employers about you”. Jeg ser ingen forskjell. Men det er meningen at den videoen skulle være morsom FORDI den er absurd. Men når en sånn video blir virkelighet så føles ikke livet ekte lenger.
Det som hadde hjulpet mot dette er å finne motvekten, folk som ikke er sånn, folk som reagerer med sjokk og vantro på Tinder. Folk som gjorde gjorde det klart at dette er fremdeles virkeligheten, ikke Twilight Zone. Men selv når Tinder blir pushet aggresivt så har jeg ikke sett at det møtes med noen som helst pushback. Jeg fant ingen andre som reagerte når Tinder først ble en greie, ingen når folk prøvde å normalisere den, ingen kommentarer som uttrykte forvirring og vantro når nettaviser aktivt normaliserte Tinder.
På toppen av ALT fant jeg ut for noen år siden at mange mennesker mener at folk har rett til å være utro mot en romantisk partner hvis de ikke hadde avtalt å være “eksklusive”. At de kan ha kysset hverandre, hatt sex, de kan være følelsesmessig intime, men de har likevel “rett” til å gjøre det samme med andre, og ofrene deres har ikke rett til å bli sinte. Du aner ikke hvordan det føles. Den ubeskrivelige, brennende følelsen i magen når jeg leste det, sjokket og følelsen av håpløshet og å være helt alene i mørket.
Jeg så en tråd på r/norge om “ikke-monogami”, hvor alle som kommenterte synes det var noe rart og fremmed, men at det var ok så lenge alle parter hadde samtykket til det. Så da virket det som om det bare var et amerikansk fenomen, og nordmenn var imot at man kan gjøre det mot noen UTEN deres samtykke. Men så fant jeg ut at mange folk støtter det her også. Et helt uvirkelig mareritt, og det kommer på toppen av så mye lidelse og isolasjon og ensomhet. Å leve i et faktisk mareritt så lenge, der andre mennesker ikke er gjenkjennelige som mennesker. De ser ut som mennesker, og kan være så overbevisende, men det er ikke noe menneske bak øynene deres, og jeg må stenge ned ovenfor dem. De er marerittskapninger. Og sjelen min skriker etter tilhørighet, kjærlighet, vennskap, men det finnes ikke.
Det går ikke an å leve i en dystopisk satire, og leve et liv der jeg må stenge verden ute, stenge ned følelser ovenfor andre mennesker, og gå glipp av alt som gjør livet verdt å leve: tilhørighet, vennskap, forelskelser. Jeg trenger å føle tilhørighet. Jeg trenger at verden gir mening og føles ekte. Jeg trenger venner som jeg kan kjenne meg trygg med. Jeg trenger å kunne forelske meg og kjenne på at det er trygt å gjøre det, selv om det bare er avstandsforelskelser med noen som ikke er interessert. Det å bare like en jente, og ha troen på at romantiske forhold er mulig, det er nok til at livet er verdt å leve.
Men noe så vakkert er ikke mulig med noen som tror at hun har rett til å være utro, som drar på syke sexpartysteder og gjør ting der som “ikke tåler dagens lys”, og som involverer venninnene sine i det og ler med dem av det. Vennskap er ikke mulig med venner som ikke har grenser for hva de kan utsette hverandre for. Tilhørighet er ikke mulig med kollegaer som diskuterer hvordan de bruker Tinder på jobben. Og verden føles ikke ekte når alle jeg møter hvor enn jeg går viser seg å være del av samme sekt.
Jeg trenger å aldri høre om Tinder igjen. Jeg trenger å aldri mer høre noen skryte av å ha gjort ting “på byen” eller på fester som er så drøyt at de ikke kan snakke om det. Jeg trenger å aldri høre om festing og utesteder igjen.
Jeg trenger ekte mennesker i livet mitt, som aldri vill dratt på sånne steder, deltatt i sånne miljøer. Mennesker som ord og begreper som “ONS”, “dra på by’n”, “vors” og “nach” ikke inngår i ordforrådet til. Mennesker som ikke støtter utroskap med “de sa ikke at du IKKE kunne gjøre det”.
Mennesker som får verden til å føles ekte igjen, så jeg kan oppleve ekte glede igjen.
Hvis jeg ikke kan finne dette, så har jeg ingenting å leve for.