hei..
jeg er glad i å være alene og setter pris på egentid, men hater å føle meg alene. Da er det som om noe spiser meg fra innsiden, et stort tomrom midt i brystet.
du vet når du blåser såpebobler og en av boblene setter seg fast på en annen? 🫧 føler det er et visuelt bilde på min ensomhet, det er sånn jeg føler meg av og til - som om jeg er en trespasser som prøver å klamre meg på denne store boblen (alle andre). Jeg kommer meg aldri inn i boblen liksom men jeg er fysisk nær, så det telles vel?
er vanligvis introvert men drikker jeg nok kan jeg late som om jeg er en mer ekstrovert type og jeg får skryt av fremmende for at jeg er modig som drar ut alene.
hater å føle meg alene i et rom fullt av mennesker, spesielt på fest - hvis ingen legger merke til det og jeg ikke klarer å snu perspektivet mitt selv, ender jeg opp med å dissosiere, drikke mer og ikke bry meg om hva som skjer videre
jeg elsker å danse hvis det er god musikk på en klubb, da kjenner jeg på en slags frihet!. men med en gang klubben stenger, musikken stopper og energien endrer seg er det som om det eneste jeg ønsker er å forsvinne der og da. Hvorfor kan ikke festen vare for alltid? de vakre lysene og lydene, komplimenter og gratis drikke, et alter ego og bedre selvtillit, følelsen av å ikke tenke på alt det der ute - noe jeg aldri tenker utenom..er så realitetsorientert til vanlig at jeg blir sliten av det. Skulle gjerne ønske jeg var en virkelighetsblind naiv person som klarer å feie alle problemene i verden og samfunnet under teppet. Tenker iallefall ikke på alt helvete i verden de færre øyeblikkene ute på dansegulvet når alkoholen og desperasjonen gjør at jeg svever - jeg skjønner jo hvorfor noen går til dop, da ender ikke festen så brått og ensomheten holdes ute litt lenger. Men jeg skal faen ikke ta dop.
Jeg vet jeg kommer til å finne mine mennesker, jeg er 20 og har nettopp flyttet til byen. Min eneste nærmeste venn som ikke er et familiemedlem flytter forskjellige steder i verden og jeg får sjeldent se henne. jeg knytter meg sjeldent med folk- men det gjorde jeg med hun. det faktum at jeg har kjent på noe ekte, og at jeg har følt meg så ekte og levende med noen betyr at jeg har mulighet for meningsfulle relasjoner. Jeg må være tålmodig og snakke om og med meg selv som om jeg er det nærmeste og kjæreste jeg har, for det er jeg. Hvis jeg skal klare å leve dette livet må jeg klare å leve med meg selv.
Jeg tror om man genuint putter energi, omsorg og kjærlighet i seg selv så syntes det og føles det, og det smittes til riktige mennesker og steder. Da kommer muligheten for meningsfulle, ekte og viktige relasjoner, ikke minst den med seg selv.