Hvordan er det med folk som sliter med høyfungerende angst? Jeg har slitt med generell angst siden jeg var 13, er 18 nå og har hele tiden gjort mitt beste på å virke normal og upåvirket fra utsiden. Angsten kan kicke inn for ting som jobb, ting som må gjøres på skolen, helt trivielle småting osv. og handler som regel om bekymring og katastrofetenkning. Jeg eksponerer meg stadig for ting som jeg har tendens til å få angst av men det ser aldri ut til å bedre seg, og til tider blir det for mye til å håndtere. Jeg har aldri fått behandling for det og endelig vurderer jeg det. Tenkte dette var et greit første steg og ville høre om det var noen andre som har lignende opplevelser og eventuelt kan dele litt om det. Jeg har alltid vært redd for å innrømme hvordan jeg føler, siden det fåtallet (bortsett fra kjæresten min, heldigvis) jeg har fortalt det til ikke tar det seriøst siden jeg “virker som jeg ikke har angst”.
Vet ikke hva høytfungerende angst er, men jeg har slitt mye med angst knytta til jobb og skole de siste 5 årene. Jeg har utforsket ulike jobber og funnet ut hva som funker best for meg. Angsten forsvinner aldri for meg uansett. Går på antidepressive og det funker.
Hei Ville bare si at de som sier det ikje virker som du har angst ikje vet hva de snakker om for angsten opptrer forskjellig fra hva det gjelder og hvem det gjelder til grad. Du vet best hvordan du føler det på ting men det er godt du kan snakke med kjæresten din om det og at kjæresten lytter til deg. Ha en fin dag videre og god sommer :)
Hei Alex :). Jeg kjenner meg godt igjen i din historie med høytfungerende angst. Litt om min historie - Jeg har nok alltid hatt en viss grad av angst, men det gjorde seg synlig når jeg var 18 år i form av plutselig panikkannfall som bare eskalerte i hyppighet og styrke. Var hos fastlegen min utallige ganger fordi jeg var 100% sikker på at det var noe fysisk galt med meg. Legen fant ingen tegn til fysisk sykdom, siste gang jeg var hos den daværende fastlegen spurte hun meg om jeg trodde det kunne være angst og depresjon. Men det trodde jeg absolutt ikke. Jeg utviklet sterk helseangst etter dette. Månedene gikk mens jeg var knapt i stand til å klare å dusje, lå bare rett ut med ett villt tankekjør og høy puls. Gode venner begynte etter hvert å tvinge meg med på små ting noe som gjorde at jeg sakte men sikkert ble bedre. Kom til og med igjennom ett år med førstegangstjeneste i 06. Ikke uten at angsten var med meg, den var med meg konstant. Men den var overkommelig. Kom meg ut i arbeidslivet etter endt tjeneste, snakket ikke med noen om mine utfordringer. Begynte etter hvert med alkohol for å klare å få litt ro i kropp og sinn. Noe som ble en vei i mange år, jeg var nok det man kaller en periodedranker. Når jeg var 27 (2013) år fikk jeg mitt første barn med min nåværende kone. Hadde fortsatt ikke hverken søkt hjelp eller snakket noe særlig om mine utfordringer. Barn nummer 2 kom til verden i 2015. Hadde fortsatt utfordringer med alkohol i perioder. I 2017 ble min kone med meg til DPS fordi da hadde jeg endelig åpnet meg om mine utfordringer til min kone. Fikk behandling hos psykolog og gruppeterapi, lærte mye og fikk mange gode verktøy. Men jeg var ikke klar for å ta ett oppgjør med alkoholen som hadde blitt en god venn. 3 barn kom til verden høsten 2017 mens jeg var i behandling og full jobb. Ingen så det på meg at jeg hadde utfordringer. 2018 kom å påsken 2018 kom smellen, jeg var i ferd med å skyve min famile fra meg for alkoholen. Jeg mistet førerkort, jobben å måtte ta ett valg. Enten brenne ned alle broer eller brenne bort en del av meg selv for å bli ett bedre menneske. Jeg valgte det siste i og med at jeg har en veldig forståelsesfull kone som ved min side uansett. Jeg har vært edruelig i over 6 år nå. Ansten og uroen er med meg, til tider føles det uoverkommelig å komme seg gjennom en dag. Men jeg er i dag åpen om mine problemer/utfordringer til min arbeidsgiver og nære kolleger og til noen som lurer eller snakker om psykiske problemer :). Jeg ville gitt det ett forsøk på å få litt hjelp, finn en psykolog der det er en kjemi å fortell personen akkirat hvordan du har det :)
Kan legge til at jeg har stått i jobb hele tiden med mine utfordringer, kun noen små avbrekk der angsten, uroen og depresjonene har blitt for mye. Har hele tiden vært ett mål å klare å jobbe, selv om det av og til rakner. Jeg er nå 39 år, har akseptert at mine mentale utfordringer er noe jeg må leve best mulig med. I stedet for å kjempe så inderlig hardt imot dem :).
Tenker det samme. De som ikke har kjent på angst vet ikke hva de snakker om og er lite empatiske.
Jeg er også “høytfungerende” med angst og depresjon, med voldsomme følelses- og humørsvingninger. Jeg har slitt med dette siden tenårene. Det stoppet meg fra å ta høyere utdannelse, men jeg har stått på, vært litt heldig, og gjort det bra likevel. Siden jeg har gjort det bra uten utdannelse, har det “tapet” blitt mindre og mindre viktig og mindre sårt for meg.
Jeg har vært i arbeidslivet sammenhengende siden videregående, men har hatt mange relativt korte sykemeldinger (normalt 1-3 uker om gangen) når jeg har trengt en pause. Har gjerne 2-4 runder med sykemelding i året.
Jeg er ganske sikker på at kollegene mine ikke aner hvor (p)syk jeg er. Jeg prater aldri om det. Jeg føler ofte et sterkt savn etter empati og forståelse fra kolleger, for jeg sliter alltid (i varierende grad) og anstrenger meg virkelig for å klare hverdagen. Samtidig ønsker jeg ikke å bli stemplet som psykisk syk, så jeg holder kjeft om det. Litt catch 22. Jeg tipper det er noe mange i vår situasjon kjenner seg igjen i.
De aller fleste kollegene mine virker helt psykisk friske, men jeg prøver å huske på at alle har sitt, og at det nok er flere av dem som også sliter psykisk (i sjul) mer en landsgjennomsnittet.