Hei!
Jeg har bestemt en dato, etter mange, mange år i både fysisk og psykisk sykdom.
De siste 10-årene(ca), har jeg holdt ut pga familie. Den opprinnelige planen var å holde ut til de er voksne, for å «skåne» barna mest mulig. De siste 5 åra har jeg gradvis blitt verre, til jeg nå sitter her og desperat trenger råd for å holde ut noen mnd til. Nå er det ikke en dag av gangen lenger, men heller timer av gangen. Spesielt kveldene er preget av intens uro, som er hovedårsaken til at jeg nå ikke lenger tror, men vet jeg ikke kommer til å holde ut særlig lenge. Hva gjør dere for avledning, for å roe det verste av angst og uro?
Mvh Anne
Hei Anne.
Jeg er ikke på mitt skarpeste i dag, men jeg vil ikke at du skal sitte alene uten å få en tilbakemelding. Kanskje du allerede har fått god hjelp mens jeg skriver, men jeg gjør et forsøk.
Jeg beklager at du har hatt det så tøft i så lang tid. Det er så synd at det kan være slik, og ingen fortjener slikt.
Jeg holdt også ut i lang tid av lignende grunner som du har oppgitt, men har vært heldig nok til å fått bedret min helse siden den gang.
Jeg skal ikke late som om jeg vet hvor tøft du har det akkurat nå, for det vet du best som sitter i det akkurat nå. Men føler du noen ganger at det letter litt å kunne få utløp for følelsene dine, altså fortelle noen hva som tynger?
I så tilfelle vil jeg gjerne invitere deg til å skrive til meg her eller på privat melding, jeg hører gjerne på hva du har å dele jeg.
Dersom det kun er råd du ønsker, så er jeg ikke så flink til det siden vi alle har forskjellige behov. Men jeg kan gjerne dele hva som har hjulpet meg gjennom de vanskelige periodene og håpe på at du kan finne noe som kan være til hjelp.
Nå vet jeg ikke om du er som meg, at det kommer og går litt i perioder. At det perioder er mer intenst enn andre. I de mer intense periodene når jeg ikke klarer å tenke rasjonelt, prøver jeg å minne meg selv på at jeg kan vente litt med å ta store avgjørelser.
Jeg sier også til meg selv at det er helt i orden å føle de følelsene jeg har, for livet er ikke greit alltid. Og i samme ånd tenker jeg også at hvis jeg har holdt ut i all denne tiden, hva er vel en måned eller to til?
Det har som regel gitt meg nok rom til at følelsene og omstendighetene har endret seg i mellomtiden. Det blir jo litt gammelt når en har gjort det ørten ganger i løpet av livet, men det er ikke en løsning. Det er mer for å gi seg tid til å jobbe med en løsning.
Jeg har forståelse for at din livssituasjon kan være drastisk annerledes enn det min var eller er. Og at dette derfor muligens ikke har noe av verdi for deg, men tilbudet står om du har behov for det, Anne.
Jeg fokuserer på pusten når jeg blir bevisst på ubehagelige tanker. Som regel hjelper det på sekundet og det tar bare sekunder.
Kjenne luften som strømmer inn gjennom nesen og så ut. I noen sekunder så slipper tankene taket og når eller om de dukker opp igjen gjentar jeg øvelsen.
Om jeg sitter å følger pusten i noen sekunder, minutter, så legger jeg merke til at fokuset til hjernen skifter, at jeg sitter å tenker igjen. Men det kan være bra å trene på å holde fokus.
Eller så er det bra å ha noe å gjøre, det hjelper veldig mye på tanker, tankene stopper i stor grad og hjernen blir brukt til å løse oppgaven.
Når jeg oppdager at tanker jeg ikke ønsker dukker opp, retter jeg fokuset på pusten. Det hjelper fra første stund.
Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så utfyllende, det hadde jeg ikke forventet! Det setter jeg stor pris på, og det gjorde inntrykk🩷!
Jeg må lese gjennom svaret ditt en gang til i morgen, men tusen takk!
Takk for svaret ditt🩷 og takk for råd! Selv om jeg har forsøkt mye med pust tidligere, prøver jeg ditt råd konkret i kveld.
Bare hyggelig du :)
Ta den tiden du trenger, jeg kommer til å være her om du har behov for det.
Håper du har en bedre dag i dag :)
Hei Anne!
Dette var trist å lese… Det høres ut som du har stått i mye smerte og jeg håper du finner/får hjelp! Det finnes alltid muligheter der ute og støtten er nok nærere enn du tror, dette trenger du ikke å stå i alene:). Sender varme!
Takk for varme!
Har du eksempler på muligheter? Ser virkelig ikke så mange av de nå. Det er godt å høre at jeg ikke trenger å stå alene, samtidig så vondt å si; at det gjør jeg. Ingen forstår.
Hei igjen,
Jeg har prøvd ulike psykologer blant annet og har endelig funnet en som funker:) Det er ikke hele løsningen, men hjelper en del på vei.
Det har også hjulpet å åpne seg for et fåtall av de nære. Det er alltid skummelt og jeg har tenkt at de ikke forstår, og det er ikke sikkert de forstår alt, for det er jo tross alt bare en selv som går gjennom det en går gjennom, men jeg har fått virkelig fin respons (også etter noen mislykkede forsøk) og noen fine ord med på veien<3 I tillegg har jeg fokusert på veldig enkle ting som gjør meg glad, for eksempel å nyte et godt måltid:) Og jeg prøver aktivt å gå i dialog med nedsettende tanker, å utfordre dem. Ofte er jeg bare veldig lei meg eller sint, men å innrømme det tar litt tid😅 Vil si det er en kombinasjon av mange små og store ting som gjør det bedre, så alt hjelper:) Jeg er selv på vei. Håper dette hjelper noe! Alt godt,x
Takk for svar. Ok. Jeg har ikke tall på hvor mange psykologer og behandlere jeg har vært hos. Det er fortsatt noe som ikke stemmer. Jeg har ikke episoder med depresjon, men kontinuerlig… dystimi kalles det vel egentlig. Tenker innerst inne at jeg nok har en annen diagnose, som bipolar eller noe personlighetsforstyrrelse, siden det har vært slik i så mange år… Jeg har en grei behandler nå, men har ikke blitt noe bedre på de 2 årene jeg har vært hos han… Det er godt å høre! For meg har det nemlig vært motsatt. Jeg har hele veien unngått det, fordi jeg tenker at de ikke vil forstå, og at det ikke er noen støtte å hente. Dessverre har jeg erfart det jeg fryktet, hos den jeg hadde mest “troen på” ifht forståelse.
Derfor er det da vanskelig å se at det skal være mulig.
Jeg blir skuffet over hvor lite jeg faktisk klarer, hver eneste dag. Uansett hvor mye hensyn jeg tar, føler jeg. Jeg har barn, og et minimum med aktivitet som følger med dem, er alltid for mye, og jeg kræsjer hver eneste kveld kl.18. HVER dag.
Lykke til på din vei til bedring! Det fortjener du! Jeg heier på deg!
Hei,
Dette høres tøft ut! Du skal ha så mye kudos for det du står i. Og jeg synes du høres ut som en veldig sterk person, som står i noe enormt krevende. Jeg har ingen svar, men jeg håper du en dag og på en eller annen måte vil finne noen du kan og vil stole på, som vil forstå:) Og jeg håper du evt. kan få mer klarhet i diagnose etterhvert.
Jeg heier på deg og håper du finner ut av det!!! Det fortjener du, virkelig. Du høres også veldig reflektert ut og ressurssterk ut. Du får nok til mye mer enn du tror! Mørke tanker får en ofte til å tro det motsatte…
Igjen, jeg håper du fortsetter å prøve å finne ut av det og at du får sjansen til å leve et bedre liv veldig snart!
Alt godt<3
Takk for svar. Det er litt for tøft, alltid. Det er ikke bærekraftig.
Tusen takk for kudos. Jeg tar det jeg kan få, og kjenner en bitteliten glede innvendig når jeg leser det du skriver. Det er jo noe. Takket være deg:)
Bor du alene? Hvis ikke, hvordan opplever du de rundt deg når du har det som tøffest?
Jeg har vært gjennom såpass mange runder, at klarhet, og riktig behandling for aktuell diagnose har jeg gitt opp. Det ertydelig at DPSéne rundt omkring er i mangel av folk, han som behandler meg er egentlig pensjonist, og lite(!?) oppdatert.
Jeg har vært ressurssterk.
Nå står jeg i et samlivsbrudd i tillegg, og holder såvidt hodet over vannet de få timene jeg må ha barna ila dagen. Jeg klarer ikke å prosessere noe annet enn det jeg tenker at barna skal ha for å kunne komme seg gjennom dette best mulig. Jeg må ta en time om gangen, og klarer ikke resonnere særlig langt for hva som egentlig er best for min egen del. Barna først. Alltid.
Den uroen som er det konstant pga ensomheten i forholdet er enorm. Det er den som kommer til å ta knekken på meg. Hat du noe erfaring/råd ifht det?
Mvh
A
Du skal være så stolt av deg selv for at du har kommet så langt som du har og står i det du gjør, så det skulle bare mangle:)
Jeg bor ikke alene, men har mange ganger vært i situasjoner der jeg opplever at det å prøve å forklare eller få andre rundt meg til å forstå, kan slå feil, da de rett og slett ikke gjør det. Og det er alltid litt vondt, men jeg tror man ofte sitter på svaret selv. Det betyr ikke at det er lett og jeg må stadig ha de vanskelige samtalene “med meg selv”, men det er verdt det når jeg faktisk forstår det som skjer litt bedre og kommer meg gjennom.
Utrolig kjedelig at DPS ikke har ressursene, kjenner flere som ikke har fått henvisningen de gjerne skulle hatt… Jeg har valgt å gå privat og er fornøyd med det.
Ensomhet i forhold er ordentlig vondt! Da tenker jeg at man må prøve å finne nye forhold… For det finnes mennesker som faktisk får en til å føle seg mer som seg selv og bra:) Men har man ikke opplevd det før, så er det ikke så rart at man mister trua. Men jeg har trua:) Det holder meg gående, x
Takk<3
Ok, men hvordan oppfører de seg(hvis du har hatt) ved panikk/angst anfall? Sammenbrudd?