Hei. Jeg har en tung periode. Alt er slitsom å det dagligdagse e mye stress. Jeg har en sønn som har epilepsi. Han har hatt en del anfall fortiden. Føler eg ikkje strekker til for han eller for meg eller de andre barna mine. På fredag så skulle eg hente på skolen som vanlig. Skulle skyndte meg få ungene hjem. Så besvimte jeg å var vekke i 10 min. Våknet i ambulansen å tenkte hæ ka skjer. Men egentlig så skulle eg ønska eg ikkje våkna at kropp og sjel bare sovna inn. Nå e det mye mer stress. Får nå får eg ikkje kjøre bil heller til utredningen er ferdig. Jeg føler meg så ferdig. Kontants hjertebank og uro i hele meg. Alt er bare håpløst.
Det her var så vondt å lese, å det er litt vanskelig å vite hva jeg skal si faktisk - for jeg har aldri opplevd noe sånt. Følte jeg måtte skrive noe allikevel da meldingen din traff meg og jeg følte mye empati for deg.
Ord blir litt fattige! Men jeg hører ropet ditt om hjelp, og behovet du søker for å få innhenta deg som menneske og mamma igjen.
Jeg er nok ikke rett person til å komme med svar på hva du faktisk trenger og løsninger.
Men vit at jeg virkelig hører at du lider og at du egentlig roper etter hjelp.
Lettere sagt en gjort; men prøv å vær så snill mot deg selv som du klarer, tilgi deg selv og minn deg selv på at du bare et et menneske du også. Du har grenser på hvor mye du skal greie du også.
Vi går dit fokuset vårt går, så ta 1 og 1 ting om gangen - sånn virkelig.
Å står man i mørket så er det fint å minne seg på å kun ta 1 og 1 dag om gangen, eller 1 time om gangen, eller helt ned til ett minutt om gangen.
Du har det ikke sånn her for evig - det kommer bedre tider også (men det er vanskelig å se).
Jeg håper virkelig det løser seg for deg🙏🏼❤️
Du høres ut som en god mamma, men man kan ikke stå i mer enn man klarer heller.
Ta pause og hvil så ofte du har muligheten, og skift fokuset for mentale pauser å.
Take care❤️