Har du noen gang følt på at du vil bli skadet nok til å havne på sykehus og bare få deg en pause fra livet? Eller bare sove helt til du er klar for å våkne? Eg føler på dette nesten hver dag og eg vet ikke Kva eg skal gjøre med meg selv? Eg prøver å åpne meg opp til folk eg stoler på men det hjelper ikke. Alt er så rart og eg føler meg sliten og trøtt hele tiden. Kl er snart 03:00 og eg skal opp om 3 timer for å gå på skole men eg får ikke sove fordi eg ikke klarer å slutte å tenke. Ofte når eg går en plass så tenker eg på «tenk å bare hoppe foran bussen dåe» men eg mener ikke å dø, eg vil bare bli skadet om det gir mening. For eg vet at eg IKKE vil dø, eg vil bare ha en pause. Jente 16 år.
Hei.
Det er lov til å ta en pause selv om du ikke blir skadet og havner på sykehuset. Når du har det slik du beskriver det nå, så trenger du en pause. Har dere en helsesykepleier på skolen som du kunne ha snakket med og fortalt hvordan du har det til?
Så bra at du prøver å åpne deg for folk du stoler på, men leit at du ikke føler at det hjelper. Hva er det du føler ikke hjelper?
Hvis man jobber, så er dette du beskriver, et typisk tilfelle hvor man blir sykmeldt slik at man kan få kommet seg. Og man kan vel bli sykmeldt fra skolen også. Har du en lege du kunne ha kontaktet og snakket med?
Når man er så sliten og ikke greier å få sove eller noe som helst, så trenger man en pause, akkurat som du selv skriver. Og det er bare bra at du kjenner at det er det du trenger, og ikke at du ønsker å dø. Det er skikkelig bra. Og jeg tenker også at det er veldig viktig at du får noen rundt deg også til å skjønne det, slik at de kan hjelpe deg med hvordan du skal få tatt den pausen og få kommet deg, slik at du får muligheten til det og til å bli klar for livet igjen senere.
Jeg foreslår at du prater med foreldrene dine om dette. Kanskje hvis dere har penger og en av foreldrene dine kan ha fri, at dere kan reise litt bort. Enten på en hytte, på hotell, til syden eller noe annet. Om du er syk, kanskje et slags kurbad. Jeg vil gjerne at barna mine kan komme til meg når de er 16 år (å alle andre aldre) hvis de føler seg slik som du. Å prate er viking. Om du ikke vil si det ansikt til ansikt, vis dem ditt innlegg her eller skriv en lapp/mail/sms eller noe til dem. Eller en annen slektning, men helst dine foreldre.
Kanskje noen dager borte fra skolen kan hjelpe, eller mindre eller mere sosial, eller noe du kan gjøre med familie eller venner. En gåtur er veldig godt for psyken/tanker. Den trenger ikke å være så lang. Gjerne sammen med noen.
Prat med helsesykepleier om dine tanker. Kanskje bup (barne og ungdomspsykiatri) er noe du trenger en periode, noen faste å prate med. Helsesykepleier er der for deg, husk det. Ungsomstiden er ikke lett, håper alt blir bedre snart ❤️
Hei! Takk for svar, det betyr mye, det du sa traff meg virkelig!
Grunnen til at jeg føler det ikke hjelper er fordi eg føler eg gjør det verre for de? At eg bekymrer de med mine tanker og at eg gjør det vanskeligere for de. Og eg føler meg spesielt som en byrde for folk.
Eg føler eg påfører flere folk mer stress med at eg er der og at de vet om mine problemer og at det er liksom alt de ser meg som etter eg har sagt det. At alt de ser når de ser på meg er en jente som sliter med sånne tanker.
Natt til fredag var den dagen eg så vidt fekk sove, og det var ikke langt unna får eg gjorde selvskading, og eg vet egt ikke Korfor eg sier dette men du forsto meg på en måte og det hjalp veldig. Det var to grunner til at eg ikke gjennomførte, den ene var fordi eg ikke visste kor det var trygt å gjøre selvskading og den andre grunnen var fordi at ho ene eg åpnet meg opp til sa «viss du noen gang føler for å gjøre selvskading eller hoppe foran en buss, så ring meg, eller ring noen» og det fekk meg til å tenke, hvem kan eg faktisk ringe og snakke med dette om. Eg vet det er mange folk som er der for meg og det greiene der, men det er ikke alle eg føler eg kan snakke med om dette og på den måten. Eg endte opp med å ikke gjøre det så klart men eg fekk jo ikke sove. Og eg tør jo ikke å ringe folk midt på natten spesielt ikke på en ukedag for da vekker jeg folk som burde sove fordi at de har skole eller jobb og at sovn er viktigere for de så de kan være opplagt.
Eg tenkte å ta kontakt med fastlegen min, eg har en tile neste måned men det angår ikke dette temaet. Men eg snakket med rådgiveren og ho anbefalte meg og ta kontakt med fastlegen og spørre om en tidligere time for å snakke med henne om dette, fordi rådgiveren sa at dette var ganske alvorlig, så eg skal no ta kontakt med ho snart.
Det fins flere hjelpetelefoner, som du kan ringe når du trenger det eller chatte med. 116123 kan ringes døgnet rundt.
Når det gjelder å ta kontakt med foreldrene dine/tanter osv, husk at de vil vite. Jeg som er mamma vil mitt aller beste for mine barn, uansett. Ikke tro eller tenk at du er til bry. De har født deg, du trenger dem. Å de kan søke hjelp om de ikke vet hva de skal gjøre.
Jeg brukte ikke å prate mye med min mamma som ung, men jeg prøver alt jeg kan for å få mine barn til å forstå at de alltid kan prate med meg, uansett hva det er.
Jeg har erfaring med selvskading fra mine ungsomsår. Da søsteren min så det, måtte jeg love henne å ikke gjøre det igjen, dermed sluttet jeg. Hadde ikke samvittighet til å gjøre det da. Så når du har de tankene, prøv heller å ringe noen.
Ikke lett å vite hva kroppen egentlig trenger. Men prøv å kjenne etter hva du tror som plager deg. Om det er venner, familie, kjæreste, skole eller noe annet. Å som sagt tidigere, helsestasjonen er der for å hjelpe deg. De har en jobb å gå til, fordi ungdom trenger dem. Bruk dem. Jeg skulle ønske jeg brukte dem mere. Men jeg hadde noen samtaler med bup i mine ungdomsår. Man har krav på å få hjelp ❤️
Takk for svar :)
Jeg kan kjenne meg veldig igjen i det å føle meg som en byrde for andre, eller å føle at folk ser annerledes på en hvis man forteller ting til dem. Jeg har da samtidig vært igjennom å ha fortalt ting til mange, noen tar det imot på en god måte, veldig mange forandrer syn på meg eller vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til meg. Og jeg har vært igjennom veldig mange runder med dårlig samvittighet pga. det. Men det som jeg kjenner på nå, er egentlig bare en takknemlighet for at jeg har drevet og fortalt ting til folk. Selv om det har vært tøft, og selv om det har kunne vært mer til skade enn hjelp til meg, men det har også lært meg å kjenne igjen hvem jeg kan støtte meg på og ikke. Samtidig som jeg vet så godt at ting uansett ville ha vært så vanvittig mye verre for meg hvis jeg ikke hadde sagt noe til noen. Så jeg er nå bare glad for alt jeg har sagt til andre og delt med folk. Jeg er da nå heldigvis på et sted der jeg har lært hvem det er godt for meg å dele hva til og ikke, eller at det kan være lurt å ta det litt sånn gradvis, ikke fortelle alt til noen på en gang, fordi folk generelt sett kanskje ikke er så gode på å ta imot slikt fra andre.
Men så finnes det samtidig dem som har studert og jobbet med nettopp det å ta imot slikt, og som ønsker å være der for en og som heller vil at man skal plage en midt på natta med en telefon, enn at man skader seg selv eller tar livet sitt. Jeg er helt sikker på at jeg heller vil at dem jeg er tante til, ringer meg midt på natta og vekker meg når de har det så vondt, enn å skade seg selv eller være helt alene med alt det vonde.
Det virker da som det hjalp deg å huske at hun hadde sagt det til deg, eller? For meg selv kunne det hjelpe bare å være et sted der det var andre folk, at jeg kunne sitte på legevakten midt på natta uten å snakke med dem og få en time der, eller jeg kunne være utenfor hos noen det ga meg en litt trygg og god følelse å huske og tenke på. Det beste er da hvis man får fortalt det til noen, og du har allerede gjort en god jobb der. Veldig bra! Klapp på skuldren din for det :)
Du har rett til å ønske og trenge ting fra andre du også. Og hvis noen ikke vil eller greier å gi det til deg, så finnes det andre som gjør det. Man skal ikke ha det så vondt, ikke unne seg selv godt eller skade seg selv fordi man ikke skal være til plage for andre.
Du fortjener å ha det bra like mye som alle andre <3
Det er veldig fint å lese at du tar tak for deg selv. Ingenting er bedre enn det :) Og at du har snakket med folk som bryr seg og som gir deg gode råd.
Man må også tørre å tro på at folk faktisk mener det når de sier slikt som at de vil man skal ringe en hvis man har det så vondt.
Jeg personlig liker å være rundt folk så mye som mulig for da vet eg at eg ikke kommer til å gjøre noe dumt. Men eg føler liksom ikke eg har noe å være lei seg for på en måte, at eg har ikke en spesiell grunn til å ville gjøre selvskading. Eg har jo alt eg trenger på en måte, eg har jobb, eg går på skole, eg triver eg har venner, eg har hele familien min, kroppen min funker som vanlig, eg spiller sporter eg vil spille, altså Kva er det egt å være lei seg for Korfor skal eg føle det sånn når eg har et så bra liv. Det gir ikke mening for meg, det er jo små ting ja som kan påvirke men eg føler ikke de er god nok til å få meg til å føle det slik. Eg går gjennom hjertesorg men den er eg blitt vandt til no så den er ikke så ile lenger, det med mamma og pappa, at eg ikke kan snakke til de fordi de lar meg ikke føle på det eg føler på, eller at de aldri sier at de er stolt over meg kan og ha noe med det å gjøre.
Kem skulle trodd at «jeg er stolt av deg» skal bety så mye for en person sitt liv, jeg husker ikke sist gang de sa det til meg. Og eg jobber hardt vær dag for at de skal si det eller bare gi meg litt ros, men det får eg ikke. Jeg husker jeg fekk en 6 på samfunnsfag eksamen min og når eg sa det til de så sa de bare «så bra» også var det ferdig, og når eg fekk en 1 på matte skriftlig eksamen så sier de «dette er ikke noe å være stolt over, du burde ha øvd hardere» istedenfor «det var leit å høre du gjorde ditt beste og det er godt nok» eller noe i den duren, eg forstår så klart at det er dumt men eg øvde hver dag i en uke i strekk bare for den eksamen. Så eg prøvde jo mitt beste.
For å være ærlig så tenker eg stadig vekk på den pausen eg vil ha, eller den følelsen jeg fekk når eg ville gjøre selvskading, det er rart alt sammen, men det gir mening for meg. Det er ikke sikkert eg føler på det hver dag, men eg tenker på det hver dag om det gir mening? Eg føler også på at eg bare er der om det gir mening? Altså eg her bare, eg føler på masse fine følelser eg lever livet og alt sånt men, eg føler eg bare er en person som går og bare er der, en tom sjel eller en tom person. Eg vet faktisk ikke eg, dette ble veldig komplisert å skrive om, alle følelsene eg har hatt så lenge bare skrives ned men det er ikke lett å skrive de.
Eg lurer også på om viss eg hadde havnet på sykehuset, kem hadde brydd seg? Tror ikke det er så mange. Det tenker eg på ganske ofte egt, er det vanlig?
Den manglende anerkjennelsen fra dine foreldre kan være en form for omsorgssvikt. Men ta nå dette opp med noen profesjonelle istedenfor å gruble på det alene.
Om du bruker prevensjon, så anbefaler jeg deg å ta det opp med helsesykepleier. Kanskje det er noen bivirkninger som gir deg depresjon, men dette er bare en tanke fra meg. Husk at det ikke er lurt å bare slutte uten å bruke noen beskyttelse.
Også fint om du tar det opp med dine foreldre at du føler du trenger mere skryt av ting du gjør, så kanskje de kan gjøre det mere 😊