Da har jeg snakket meg selv til å holde ut litt til, igjen. Det tok mange dager å komme til det.
Helt til neste byge kommer. For den kommer. Den velver seg over deg som et mørkt, klamt teppe og holder fast. Ha is i magen, det går over.
Eller egentlig har jeg lovet meg selv å holde ut til min lille, vakre og mest vidunderlige hund, dør/må avlives. Det er sånn ca 10 år til. ±.
Jeg kunne ALDRI omplassere han, for han har jo ikke valgt å komme til meg.
Derfor må han få verdens beste liv, så lenge han lever. Det ER mitt ansvar.
Ting er blitt veldig vanskelig etter at jeg mista hele livet mitt, hobbyen min, egentlig alt til kreften.
Den og behandlingen tok livet mitt og etterlot et ødelagt menneske. Et tomt skall uten krefter til å ha et liv.
Pluss en kronisk diagnose som flg av strålebeh oppå der.
Kreftoverlever du liksom. Ha ha.
Jeg skulle ønske jeg hadde bare ett, bare ett bra menneske i livet mitt av og til. Har ikke krefter til mer.
Nå er det over 4 mnd siden jeg snakka med noen, og det var i forb med en operasjon på sykehuset.
Bare litt frustrasjon fra min side