Å miste ett barn, ditt førstefødte.
Nei ho er ikke død. Hun har bare kuttet meg ut av sitt liv fordi jeg har vært en dårlig mamma i hele sitt liv. Hun er godt voksen.
Tre år siden dette skjedde. Ett brev kom. Ett langt brev med beskyldninger og anklagelser som fikk det til å gå kaldt nedover ryggmargen. Det måtte være ett mareritt, men det var det dessverre ikke.
Jeg forstår henne, i noe av det som sto og det kan være nødvendig å “tømme seg”.
Men dette var ikke bare et behov for å tømme seg. Dette var et behov for å legge all skyld på noen, og den noen er meg. Og jeg fortjente det virkelig ikke.
Dette tok nesten livet mitt. Jeg følte seriøst at hjertet mitt ble skadet. Noe ble ødelagt inni sjelen. Etter dyp sorg i lang tid så ble sorgen byttet ut med sinne.
Det var rett og slett så mye urett, så mye dritt og for mye tøv. Jeg forstår virkelig ikke hva som hendte. Jeg kjenner henne ikke, forstår henne ikke og ikke har jeg trua på at dette skal ende godt for oss.
Jeg kan alltids håpe så krampa tar meg men…nei, jeg har mistet henne og hun meg.
Jeg kan jo be om et mirakel.
Noen som har opplevd lignende?