jeg slet mye med mat før sånn i 2 og oppover, men da var det bare sånn at jeg ikke likte noe mat spsielt ikke usunt mat is, goteri vet ikke helt hvorofr egt, men jeg klarte og spise mer sånt etter vært og lærte meg og like ting, når jeg gikk i 7 klasse spsite jeg nesten ingen ting og tok hele tiden push up for og ikke være feit. dette tror jeg var også litt for mobbingen jeg fikk i 7 klasse. jeg ble bedre etter hvert, og i 8- 9 merka jeg at jeg var litt undervektig og prøvde og legge på meg noe jeg slet mye med spsite sånn 1 potegull pose hver dag nesten hatet det, og jeg nøt ikke maten, men ville ikke være undervektig. nå beggyner sommeren og komme, og eg villle egt bare ikke være så oppblåst, men så så jeg på meg selv og n merker jeg at jeg er veldig feit, er 152 høy og veier 44!! i tilleg så sa vennen min at jeg er feit, og har feite lår, som gjør meg mer usikker. nå teller jeg kalorier hele tiden og prøve og spsie bare sunt, men hva er vitsen med og spsie? det er det jeg hele tiden tenker på jeg blir jo bare feit av mat, er jeg feit? spsier heller ikke lunsj siden hater og spsie foran folk og vil ikke spise også sier jeg at det er fordi jeg ikke har tid til og lage mat. men har jeg spsieforstyllerse eller er jeg bare dramtisk?
44kg er ikke overvektig, vil heller si at å gå ned i vekt kan være farlig. Hvor gammel er du?
ja, men er jo ganske lav da er 150… er 14 blir 15, jeg vet det er farlig men det er jo ikke sånn at jeg klarer og gå ned i vekt heller da
Du er absolutt ikke overvektig. Å «spise sunt» handler mer om å ha variert kosthold, å la vær å spise vil ikke nødvendigvis ta fett, men muskler. Kvinner for også ofte «kurver» når de blir eldre, det er absolutt ikke et tegn på å være overvektig 😜
Tror ikke du trenger å bekymre deg om at du er «feit», heller motsatt! I alderen din er det nok ikke så uvanlig å oppleve økt bevissthet rundt sin egen kropp, derimot er det viktig å spise. Når kroppen vokser er det viktig å ikke være underernært, det heller ikke så uvanlig med det du kan kalle «valpe fett» i din alder.
Kan råde deg å ta dette opp med en helsesøster eller med foreldrene dine som evt kan henvise deg til fastlegen hvis du sliter psykisk med situasjonen du står i 🙂
Denne personen er ikke din venn. Venner skal hjelpe hverandre, ikke trekke hverandre ned.
Men hvor er voksenpersonene i livet ditt og hva sier de til dette?