Helt siden jeg var liten var jeg klengete og kosete, i de fleste scenarioer hvor jeg hadde sjansen kunne jeg klamre meg fast til noen Jeg følte meg trygg hos…
Selvsagt i tenårene skjer det jo endringer i kroppen og alt ble flaut ol. som gjorde ting vanskelig for min del… Samt medisiner som gjorde meg mer avlukket…
Alle valg Jeg gjorde siden ungdomsskolen gjennom videregående hadde ett og samme mål/drøm, det mange tar for gitt… Fysisk nærhet, kos, ol.
I noen år nå har jeg vært utenfor jobb og siden antidepressiver tar seg av det verste… Så er det en ting jeg fortsatt er alltid føler på… Jeg vil bli holdt…
Selv om jeg har vært med på aktiviteter for å komme meg ut lenge, kommer jeg meg ikke særlig lengre…
Ord hjelper meg ikke stort…