Godt voksen dame, som gruer seg til julekvelden. Er ingen utpreget juledame, og har ved flere anledninger gruet meg til julekvelden - fortrinnsvis de jeg har hatt med min far. Fra han ble gift på nytt, ble det mye mer alkohol i hjemmet. I tillegg mistenker jeg, og en tidligere lege, ubehandlet bipolar på han. Selv har jeg diagnosen, men er medisinert, og har hatt flere runder med samtaler i psykiatrien.
Nå bor far alene, og har bedt meg dit julekvelden. Jeg har ikke sagt direkte ja til dette, men i hodet hans har jeg det…
Han nærmer seg 80, og har nok blitt noe mildere i temperamentet. Likevel er det stunder der man vokter sine ord, i håp om å unngå konflikt. Dette er verst når han har inntatt alkohol, men også ellers.
Nå kjenner jeg at det blir tungt å være der, og hele tiden “gå på nåler”.
Har Sobril på lager, utskrevet for “situasjonsbestemt angst”, som dette, men: Kan jo ikke bruke disse da, siden jeg skal kjøre hjem.
Noen som sitter med gode råd?
-selv tenker jeg på “nødløgn”, som at jeg er sengeliggende (masse virus i omløp, og jeg er dyktig sliten, noe som svekker immunforsvaret). Vet han vil bli grådig skuffet, men…
Et annet alternativ jeg kan se for meg er å be om at middagen tas midt på dagen, i stedet for mellom 17 og 19… Likevel sitter jeg her, mange dager før grubler og spenner muskler. Slitsomt - og er sliten i utgangspunktet siden jeg har koordinert og gjort det meste i forbindelse med at han nettopp flyttet. Har bl.a diagnosene bipolar og fibromyalgi. Etter en aktivitet en dag, bruker jeg normalt etpar dager å hente meg inn igjen. Når jeg presser meg som nå, trenger jeg egentlig 1-2 uker = Dvs at jeg som sliten KAN si noe han oppfatter feil, eller tar som mas eller kritikk, og bli sur eller sint.
Vil jo ikke skuffe han, men akkurat nå er tårene mine langt fram…
Dette er noe jeg kan relatere meg til siden jeg hadde en alkoholisert mor (som etterhvert ble alkoholdement), og vet hvilken belastning dette kan være. Spesielt i høytider hvor alkohol lett blir en av pakken.
Alle må jo finne sin måte å håndtere dette på. - Og lett er det ikke. Dessverre. Men kan si noe om hva jeg valgte å gjøre:
Jeg takket ja til å komme men med den klare forutsetningen at det ikke skulle være noe alkohol. Og hvis jeg oppdaget at hun hadde drukket så ville jeg snu i døra. Hun var selvsagt en mester i å lure alkohol i alt fra brusglass til kaffekoppen. Beskjeden like klar: Skjedde det underveis i løpet av besøket så ville jeg dra umiddelbart. Det samme hvis hun fikk noen humørsvingninger som gjorde det utrivelig (og det skjer jo ofte med avhengige som ikke får sitt).
Ble selvsagt møtt med noen ufine kommentarer og beskyldninger om at jeg skulle styre hennes liv, men valget var hennes: Ville hun ha besøk så var betingelsen null alkohol.
Så hendte det da noen ganger at hun allikevel fikk i seg noe og hvor jeg valgte å bli. Men da var det ikke noen mengder. Ble hun tydelig påvirket så var det rett ut døra for min del.
Selvsagt er det sårt og vanskelig. Spesielt når forelderen drar på årene kanskje. Men du har tatt dine belastninger over lang tid og har lov til å tenke på deg selv, din velvære og din helse.
Håper du finner en måte å håndtere dette på som fungerer for deg (for her er det DU som er den viktige og som skal ivaretas), og ønsker deg alt godt for julen!