Jeg gruer meg skikkelig til å dra på jobb og usikker på om jeg stort lenger klarer å «holde maska». Gråter hver dag. Jeg føler jeg ikke strekker til på noen plan, verken jobb eller privat. Jeg har blitt mer innesluttet, har ikke noe å snakke om lenger og føler i grunn jeg har blitt kjedelig. Skjønner ikke hvorfor noen vil tilbringe tid sammen med meg. Jeg har ingenting å tilføre en relasjon og kjenner en trengsel til å isolere meg fra alt og alle.
Det er ingen vits å fortelle noen av de jeg kjenner, for til syvende og sist så er det jeg som må ta grep. Det vet jeg. Mitt negative tankemønster påvirker andre og jeg kan ikke la de bli involvert.
Det er jeg som må ta ansvar for mitt eget liv, selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke klarer det alene.
Hvorfor klarer jeg ikke å endre tankemønster og ta grep? Jeg vet jo alt handler om innstilling, ikke gi opp og ikke minst spørre om hjelp. Men alt er bare vanskelig og jeg føler meg nummen og trengt opp i et hjørne:(
Dette er den verste nyttårsaften jeg har opplevd og jeg gruer meg til 2024. Klarer ikke å se lyst på det kommende året, selv om jeg burde tenke motsatt og snu tankene.
Etter min erfaring tar du helt feil der. Det er lett å tenke at du må gjøre dette alene, men det er ikke noe som er ment for å gjøres alene. Mennesker er ikke ment å være alene. Det overrasket meg hvor mye støtte jeg fikk av mine nærmeste når jeg endelig turte si ifra, og jeg kan helt ærlig si at jeg aldri ville klart det uten dem. Om du absolutt ikke vil fortelle de du holder nærme, så finnes det mange alternativer som psykologer, hjelpetelefoner, lege osv. Mange av dem er også gratis.
Husk at det er menneskelig å ha tider som er vanskelige, og uansett om det kan virke mørkt og tomt nå, så er det enda viktigere å være snill og tålmodig med deg selv under disse tidene. Prøv å ta det rolig, kjenn på følelsene og prøv så å kom deg videre, helst ved hjelp av andre som kan hjelpe å holde tankene dine på rett plass.
Du får ha et godt nyttår, jeg håper du finner noe som hjelper.
Kan også ta kontakt om du føler for det.
Jeg relaterer til mye av det du skriver her. Er veldig trist å ha det slik. Skulle ønske det var en fasit på hvordan en kommer seg ut av den vonde sirkelen. «Godt» å høre jeg ikke er alene om det.
Det finnes opptil flere “fasiter” som fungerer. Men de kan man ikke lese seg til på internett, fordi de krever handlinger og forpliktelser i den virkelige verden, som ikke alle er villige til å være med på.