Grå morgenstund

Ensomhet
1

Vil så gjerne beskrive hvordan jeg har det uten å bruke klisjéer og ord som er blitt brukt hundretusenvis av ganger før. Ordet. Det ordet.
Har lyst til å ringe mamma og si det. At det er grått. At senga holdt meg fast til 12.30 og at tanken om at det ikke er noe å stå opp for ligger klistret over meg som en seig hinne.

Jeg er så glad i henne. Før har hun liksom stivnet i hele sitt vesen når jeg har fortalt om det. Om smerten. Ringt venninnene mine, ringt psykiatrien, hjelpetelefoner. Sagt at jeg er et ødelagt menneske. En hånd som forsiktig vil strekke seg ut til noen. Og den noen er mamma. Men jeg tør ikke. Hånda trekker seg inn igjen i mørket og øynene vendes innover til labyrinten. En labyrint med vegger laget av størknede tårer og ekko av en far som truer med å kaste meg inn i kroken om jeg ikke slutter å gråte.

Noen små hulk kaster seg ut fra halsen min, men det blir med det. Stive ledd og muskler forteller om altfor mange horisontale timer. Tanker er bare skyer som flyr forbi. PANG! Sa det. Og hodet mitt eksploderer og kroppen beveger seg i sakte film og faller med armer og bein svevende i en stjerneformasjon. Kroppen legger seg i en myk halmseng. Og jeg kommer på at jeg sitter i sofaen og kan kjenne tærne mine mot den myke dyna og hvis jeg spisser ørene kan jeg høre kattens stille pust.

Det er en firkantet boks over hodet mitt. Tankene går frem og tilbake, opp og ned. Hvordan kan tak og vegger bli rundere i formen? Slik at tankene kan flyte mer fritt?
Flow of gratefulness kaller Dr. Stutz det. Tenke på folk og ting du er takknemlig for. Deretter stoppe tankene og bare la følelsen utvide seg hvorhen den nå er. Jeg kan gjøre det. Jeg gjør det. Det hjelper litt. Men mest av alt ønsker jeg et ansikt ovenfor mitt med øyne som ser forbi dette. Som hører, ser og hvertfall prøver å forstå. Men det er ikke her. Hvertfall ikke slik jeg skulle ønske.

Leter jeg nå etter det jeg alt har fått? Jeg tror ikke det. Så close, but so far away. Naboene er jo her, veldig nære. Men de er allikevel ikke her - sånn for meg. Så da sitter jeg i den firkanta boksen min og har lyst til å ringe mamma men orker ikke at hun skal bedra meg igjen. Få meg til å føle meg enda mere alene og hjelpesløs enn jeg allerede gjør. Min venn Bendik har blitt kaldere og kaldere og det er noe rart der - med ham - men han vil ikke rokke seg fra det og jeg føler jeg blir gjennomsiktig og gjennomtrengelig når jeg er med ham.

Det er vondt og samtidig hverdagslig, dette. For det er helt vanlig, dette. Det er så mange som opplever dette. Den er nesten litt deilig også. Når jeg bare lar den få være. Ensomheten.

2

Du skriver godt.

Jeg kjenner igjen dette behovet, det ønsket, som sluker alt annet, at selv om man gjør andre ting som gir ting litt bedre eller for å hjelpe en selv, få hjelp av andre, så blir ikke dette ønsket eller behovet borte for det. Og jeg tenker, at du egentlig trenger å gjøre det, ringe moren din og fortelle det du vil fortelle, og se hvordan hun tar det. Da har du iallfall gjort det. Men jeg skjønner også hvor sårbart det kan føles og være å gjøre dette, det man trenger så, det man trenger aller mest, og hvis man ikke blir møtt på den måten man trengte.

Jeg har opplevd det selv, å fortelle, og ikke bli møtt på den måten jeg trengte av min mor, og det gjorde vondt. Veldig vondt. Men jeg vet nå også hvordan det er å gjøre det. Det jeg skulle da ønske da jeg gjorde det, var at jeg hadde folk jeg kunne ha støttet meg på da det ikke gikk så bra.

Men dette ønsket, det har kommet for meg med andre folk også, folk jeg trengte og ønsket noe av, at da jeg visste at jeg ikke kunne få det fra mor, så ønsket jeg det fra andre, og jeg har da når jeg har turt, fått noe tilbake av dem. At det er noe med å tørre, se om man kan få noe, og kanskje, at når man ser man ikke kan får noe der, så blir man fri til å finne det et annet sted? Men jeg tørr ikke å teste det helt ut heller, når først har noe godt, for jeg vil ikke miste det heller. Jeg tror man må tørre for enten å få det man trenger og ønsker, eller finne noen andre man kan få det av.

Det jeg da gang på gang har opplevd, er at hvis jeg ikke hører på dette ønsket, så plager det meg helt til jeg får gjort det, at det hindrer meg i å gjøre andre ting, fordi det tar all plass, og at jeg trenger å gjøre det, få skrevet den meldingen til den personen som kanskje ikke svarer, og når jeg har gjort det, da er det som om jeg endelig er fri igjen til å gjøre andre ting.

Jeg vet ikke om dette var en slik tekst du ønsket å få svar på, for det føles mest ut som en litterærtekst, men følelsen opplevde jeg som så gjenkjennelig, at jeg ønsket å svare noe på det.

3

Det aller viktigste er å gi seg selv det du ønsker at andre skal si, tror jeg. Det er veldig vanskelig å være sin egen beste venn, men nødvendig.
Jeg får det ikke til hele tiden, men jeg tror det er sånn.
🩷

4

Ja, det er jeg helt enig i, at det er viktigste å gi seg selv tingene man trenger og ønsker, og at det er mye man selv kan gjøre. At det jo f.eks. er så mye bedre å være snill og forståelsesfull med seg selv, enn å være streng mot seg selv eller skulle tvinge en selv til ting.

Det jeg tenker på i forhold til det å gi seg selv egenomsorg og støtte, er også å gi seg selv ting fra andre som faktisk kan gi en ting, men hvis man gir ingenting til seg selv og forventer eller ønsker å få alt fra noen andre, så vil man ende opp med å ikke få noe som helst. Dette er også en øvelse i å se, hva en selv kan gi seg selv, og hva en kan be om eller forvente fra andre. Og jeg merker selv at det hjelper meg veldig mye i forhold til andre, at jeg selv greier å gi meg selv ting, for da blir det ikke lenger til en skuffelse å være med andre.

Jeg har da også opplevd å få ting fra andre enn foreldrene mine, som var det jeg har savnet eller ønsket av foreldrene mine, og kjenne at det da føltes ut som de gjorde noe godt for meg, ved at jeg fikk det av noen det jeg trengte eller skulle ha fått før. Det var en veldig god og spesiell følelse, av å bli litt helet, av at den personen kunne gjøre faktisk noe godt for meg og gjøre godt noe av det andre har gjort feil.

Noe jeg tenkte på etter jeg skrev til deg, i forhold til det med å si ifra til f.eks. foreldre om hvordan man faktisk har det, at selv om de ikke gir tilbake det man trenger og ønsker, så kan det være godt å bare få sagt hvordan ting er for en eller har vært for en også. Men det må en selv vurdere når eller om er riktig for en. F.eks. om man er klar til å stå i det hvis den personen ikke tar imot det på en god måte eller bare ikke på den måten man ønsker. Jeg fikk også et tips en gang om å skrive et brev til den som hadde mobbet meg, for å få sagt det jeg kjente på, for å få lov til det, og uten at jeg trengte å sende det. Det gjorde at jeg etterpå fikk tatt et slags oppgjør med den personen, og selv om den personen ikke tok imot det med forståelse eller anger, så var det godt for meg selv å få gjort det, og bare få gitt beskjed om hvordan vedkommende behandlet meg, ikke var godt for meg. Men man trenger vel også å passe på at det er trygt for en å gjøre det.

Det føles for meg ut som om man kommer etter hvert i en god spiral, at jo mer godt man behandler seg selv, jo bedre føler en seg om seg selv, og da også at man lettere vil seg selv godt og gjøre seg selv godt. Og så lenge man har begynt på det, som det høres ut som du har gjort, så er man på riktig vei :) Når man ikke er vant til det, så tar det jo litt tid å komme inn i det, men det er bare å fortsette å prøve på å være din egen beste venn, så vil du få det bare mer og mer til. Du er iallfall på riktig vei :)

Jeg kunne selv bli usikker på om veien jeg gikk på var riktig, om det var riktig om jeg tenkte gode ting om meg selv, eller gjorde gode ting for meg selv, og at det nå er viktig for meg å være omgitt av folk som støtter det, eller følge folk på nettet som jobber for at folk skal behandle seg selv godt. Derfor vil jeg gjerne også bekrefte det for deg, at det å være sin egen beste venn, er nødvendig, slik du skriver. Selv om det jo er vanskelig når man ikke er vant til å være det, og særlig hvis man har blitt belønnet for å behandle seg selv dårlig. Selvmedfølelse og ønske seg selv godt, er også så fine ting å øve på, men også fordi at hvis man har dette i bunn for seg selv, så vil en heller ikke godta hvis andre folk behandler en dårlig, og heller søke gode folk og gode ting for en selv.

5

🩷 masse kjærlighet til oss!

6

Ja, absolutt <3