Hvert eneste år får jeg et stort behov for å skrive litt i forkant av julen. For veldig mange mennesker er julen en dritt tid og av like mange forskjellige grunner. For meg er julen stress, mas, forventninger, forpliktelser og gavehysteri. Jeg tror jeg kunne stengt meg selv inne i et rom uten evne til å se hverken klokke eller dato og allikevel klart å gjette riktig på når julen var.
Det er noe påtrengende for meg, for det første så skal man være så glad for det andre så er det svært sosialt. På en annen side tenker jeg på de som sitter helt alene og jeg misunner de faktisk, jeg kunne gjerne byttet. Jeg kan sitte alene, men det tillater ikke de som synes julen er fin, hyggelig, sosial og en glad tid. De tillater ikke en stille jul for meg. For de, ser ikke verden på samme måte som meg.
jeg tenkte i år at jeg også skulle ha et juleselskap hos meg, men det er allerede avslyst og flyttet til januar. For hvorfor må alt skje nå rett før jul. for de religiøse forstår jeg greia, men for alle oss andre som verken tror på gud eller nissen. Hvorfor maser vi så mye med dette…
i år tenkte jeg at jeg skulle følge strømmen og ta meg sammen, men nå sitter jeg her å gruer meg. Fra i dag og ut måneden skal jeg i ikke mindre enn 8 juleselskaper, jeg har av en eller annen grund sagt ja til å bake, jeg hater å bake og jeg skal være julenisse.
jeg merker jeg er sliten før det har begynt for jeg har allerede vært på et julebord, og det var mer enn nok for meg.
Så har vi alle de som kjøper gave til meg til jul, selv om jeg ikke ønsker meg noe, nada! Men jeg ønsker jo ikke stå der uten gave når andre gir til meg. Så da ligger det som ett press over meg i tillegg.
Jeg kunne tenke meg en stille jul, alene i huset, med katten. Katten vet ikke hvilken tid vi er inne i, hun bare koser seg med papir og pyntebånd og sover mesteparten av dagen.
Kanskje jeg skulle ønske jeg var en katt, for i jula føler jeg meg ikke som min egen rase. Det store VIET som elsker julen. Min far er helt lik, og han sa så fint at han føler seg rar i julen, eller kanskje det bare er det vi er, rare.
Jeg vet ikke, men det føles ut som de jeg nevner dette for ikke har stoppet opp å tenkt på det over hode. Det er bare sånn det er liksom. Ikke vet jeg.
God Jul hilsen en Raring.