Det kan hende at mørketida minner deg om noe, eller det kan være slik at når du først har følt at det er vanskelig denne tida, så blir du redd og i beredskap neste gang. Det kan være mange ulike grunner for det, men jeg skjønner at det er veldig kjipt når du føler at du egentlig har det bra at du blir slik i denne tida. Jeg har selv hatt den opplevelsen av å egentlig ha det helt fint der jeg var, men så kunne jeg føle meg helt forferdelig, og det var veldig vanskelig, og det gjorde meg også redd for det var som om det kom av ingenting. Jeg har da senere skjønt at det var fordi det var ting jeg bar på, og at det at jeg stadig hadde det sånn vondt ble på en måte et nytt traume som gjorde at jeg igjen tok med meg videre. Det jeg har lært er at grunnen til at jeg følte det slik, var at jeg da var i beredskap, på vakt for farer og for å ha det sånn vondt, og når man er slik og ikke greier å slappe av, så føles ting veldig vondt og at man ikke greier å nyte det gode.
Når det er slik, det har jeg lært i bøker om traumer og sånn, så hjelper det om man istedenfor å tenke og kjenne på at det føles slik, greier å kjenne på noe som er godt, eller si til en selv, selv om jeg kjenner dette nå, så er den tingen bra. Det er noe med å greie å øve seg på å ikke bli overveldet av de følelsene som kommer, man kan øve seg på å stå mer og mer i følelser, også vanskelige og vonde følelser, og se at de kan gå over igjen.
Jeg liker selv ikke denne tida, for jul har vært en tid for meg der det alltid på et tidspunkt har vært noe som har gått galt, og så har det ikke blitt bra igjen før på nyåret. Og ettersom jeg har hatt denne forventningen og tanken om at slik er det, så har det fortsatt å være slik også, for hvis det skjedde noe dårlig før jul, så tenkte jeg at det ikke ville bli bra igjen før etter jul, og jeg prøvde da heller ikke å gjøre de tinga som ville ha gjort meg godt eller la andre gjøre ting for meg som ville gjøre meg godt, for jeg trodde det ikke ville hjelpe likevel. Og da ble det en slags selvoppfyllende profeti. Det var også fordi julefølelsen min var den katastrofe og overveldende følelsen, som om jeg mistet meg selv og mistet alt som var godt - at jeg ikke greide å føle det gode lenger. Men det jeg har gjort i år, som har hjulpet meg godt, er å la meg selv få fri fra juleting, at jeg passet på det når det ble for overveldende. Og heller finne ting og minne meg på ting som ikke har med jula og nå å gjøre, fordi jeg vet at jeg ikke føler meg slik til vanlig.
Det er ikke slik at det som er godt til vanlig, ikke er der lenger. Jeg håper du kan greie å ikke være streng mot deg selv, men ha litt sånn medfølelse med deg selv fordi det er slik for deg nå. Er det noe du kjenner kan være godt for deg nå? Er det noe f.eks. mannen din kan gjøre for deg? Kan du glede deg litt over å gjøre noe sammen med barna dine? Ikke tenke at du må være i så veldig jule og “happy” modus, men samtidig kjenne at det er noen ting som er godt for det?
Det er lett å tenke på de negative følelsene, og det er naturlig for oss å gjøre, for vi har det inni oss å være på vakt for farer, og når noe virker farlig eller skadelig for oss, så blir vi på vakt og i beredskap. Men når det egentlig ikke er farlig, så trenger vi å lære oss måter å roe oss ned på, eller få hjelp av andre til å roe oss ned. Folk vi er glade i, hjelper. Det hjelper om man greier å ta blikket bort fra det store overveldende, ned til små detaljer, f.eks. fokusere på konkrete ting i rommet ditt som minner deg om hverdag, se på dem, beskrive dem for deg selv, kjenne på dem. Slike konkrete ting kan hjelpe en til å holde seg her og nå, og til ikke å bli overveldet. Pustet er et annet anker.
Grunnen til at jeg så gjerne vil at du iallfall skal greie å kjenne at en liten ting kan være godt i denne tida, er at da kan du ta det med deg til neste år, og så vil det hjelpe deg da til å kjenne at det går an å kjenne på gode ting også. Jeg opplevde selv noe veldig godt i fjor, og det har gjort det lettere for meg i år, selv om den vonde følelsen kommer, så greier jeg å få den til å gå fortere over. Det er gode fin som på en måte “jager bort” det vonde føler jeg, og at det å greie å kjenne på vonde ting, men ikke forsvinne inn i dem (dette er en øvelsessak, hvor man må begynne å kjenne på ting som ikke er for vondt, samtidig som man trenger gode ting å tenke på for å hente seg inn igjen), gjør en mye tryggere.
Jeg håper dette iallfall kan hjelpe deg litt.