Heia, va på sykehuset i dag… hos psykolog av noen grunner, men en ting æ slit me men va godt å få vite e d den her handle om å d e generalisert angst. Om eg ikkje forsto d feil så handle d om at man går å bekymre sæ heile tia førr sæ skjøl helsa eller what not å vente på at nåkka bi å skje, åsså om d bi å skje nåkka me andre… skade seg eller dett i trappa or what not.
Detta e nåkka æ har slete me ganske længe å særli etter æ ble i lag med kjørestn min for tre år sia, om han e borte å ikkje dvare på meldinge vest æ sende eller telefon om eg ringe så e eg næstn allti 100% sekker på at han e død å æ vet ikkje kor mange gang æ har planlagt begravelsn hannes så enda ikkje har tatt sted. (Bra)
Æ vet ikkje, men æ vet jo å stortsett kvær gang at han har d bra å alt e i skjønnaste ordn, men æ klare ikkje få mæskjøl t å tro på d, uansett kor hardt æ prøve så e æ allti så sekker på at han e borte men så e æ å bombesikker på at han har d bra?
D e så vansli å leve når d e sån her å allti være redd før at nåkka dårli ska skje… å æ e jo allti klar over at stort sett går allti allt bra… men e d nån så har nån tips førr kordan æ kan leve litt bedre me d hær? Ska gå vidre t psykolog i nærheta men får sikkert ikkje timeoppstart før om 4 måna… æ e litt desperat
Ja, det er veldig slitsomt å hele tida gå og være redd. Det er bra du skal få hjelp, men leit at det tar så veldig lang tid før timeoppstart. Jeg skjønner godt at du blir stresset av det å nå få vite hva du sliter med, og samtidig måtte vente så lenge på å få behandlingen du trenger.
Greier du å minne deg selv på det når du får den angsten, at det stor sett alltid går bra, eller glemmer du det da? For meg har det vært slik at jeg liksom glemte det gode.
For meg har det hjulpet mye det å prøve å unngå å bli så overveldet at angsten kommer. Eller kanskje helst å unngå å bli så overveldet av det? Iallfall, så har jeg blitt mye mindre stressa av det når jeg har angst, så lenge jeg forstår at det er det som skjer, og jeg greier å minne meg selv på at det har gått bra før selv om jeg har hatt angst.
Det jeg ville ha prøvd på hvis jeg var deg, var å prøve å distrahere deg selv når de tankene kommer om at kjæresten din er død, derfor svarer han ikke. Prøv å se på en serie du liker, eller se på små videosnutter på nettet om fine ting som ikke opprører deg mer. Jeg kan selv bli skikkelig stressa over det hvis folk ikke svarer meg, særlig hvis jeg allerede er nervøs eller stressa for noe, men jeg har blitt flinkere til å minne meg selv på at det går bra, samtidig som jeg har slutta med å være streng mot meg selv når jeg har blitt stresset og sendt dem en ny melding før de har rukket å svare på den forrige.
Det som har hjulpet meg, er distraksjon, fokusere på noe fysisk (en stein, et bilde, et eller annet man ser rundt seg eller kan ta kjenne på), gjøre gode ting for meg selv, og det å sette ord på hva er jeg redd for. Det at du ser at du er redd for ting som ikke skjer, er en god start, og det at du vil gjøre noe med dette nå.
Å finne ting som kan roe deg litt, er fint. Å skrive kan være en god ting :)
Hei. Ja jeg har samme diagnosen, og det er veldig slitsomt. Jeg har hatt det siden jeg var liten, men jeg visste ikke at det var angst jeg hadde. Fant det ut for 5 år siden ca hos psykolog. Det hjelper bare å vite hva det er synes jeg, men det er selvsagt slitsomt å leve med, spesielt når bekymringene blir så store at jeg ikke klarer å håndtere det. Heldigvis er det sjelden det er så ille. Som personen over her skriver, så pleier jeg å prøve å distrahere meg litt med serie og slikt. Det kan også hjelpe å skrive ned ting. Kan godt bare kaste eller brenne det etterpå. Poenget er bare å få satt ord på det du føler der og da. Har du fortalt kjæresten din om bekymringene dine? Håper du får hjelp av psykolog eller lignende. Kan også sterkt anbefale Angstringen om de har det der du bor!
Har ikke fått diagnose, men mistenker selv at jeg har generalisert angst. Kan også tro at samboeren er død hvis han ikke svarer på meldinger, eller tar telefonen. Da jeg var gravid var jeg livredd for å føde for tidlig, og da barna var født var jeg livredd for krybbedød, og måtte sjekke pusten ofte!
Nå sliter jeg med helseangst og dødsangst. Er kjempe slitsomt, og hver dag er en kamp akkurat nå. Håper at det snart snur, så jeg kan begynne å leve igjen!