Fremtid, økonomi og vonde tanker

Depresjon
1

Hei.
Til info: Dame, 29 år

Jeg har en tøff tid nå og lurer vel på om noen har vært i samme situasjon (Garantert flere, men føler meg så alene), eller tips til noe som helst?

Jeg har hatt et tøft liv, mye vondt i årene som har vært, her er angst, depresjon, voldelig forhold, mye sykdom og død i nære relasjoner, og mange både psykiske og fysiske diagnoser å vise til. (Som jeg til tross av lever forholdsvis godt med, hvert fall i perioder.)

Jeg sliter fryktelig med å se en fremtid, og har en så stor sorg ovenfor meg selv som jeg ikke klarer å gi slipp på. Jeg er som sagt 29 år, og har ingen fast jobb (Men to utdannelser), sliter økonomisk, har ikke råd til å kjøpe meg noe leilighet, singel men eksklusiv (?), ingen barn, gammel bil, en jobb jeg ikke orker å være i, har insomnia og fysiske smerter konstant.

Føler meg så elendig, helt tom og har har mistet alt håp. Jeg tenker at jeg henger så langt etter, mens alle rundt meg har penger, samboer, hus, barn, god jobb, fine biler, råd til å gå til frisøren..

En utrolig flink dame i chatten skrev «Det er lett å sammenligne seg med andre», og ja, det er det - men det er det jeg har å sammenligne meg med…

Er jeg helt alene her? Kommer det til å gå seg til? Er det dette jeg må leve med? Eller kommer det til å komme et lyspunkt etterhvert?

Jeg er nå litt usikker på om jeg orker stort mer av dette, om dette er sånn det skal være. Selvom jeg har en helt fantastisk vennekrets og en god familie så føler jeg meg helt alene og veldig ensom med tankene mine.

2

Hei.

Jeg er en dame midt i 40-årene som ikke har noe av det man liksom skulle ha hatt på dette stedet i livet, og som også vet at en del ting er for sent for. Men det går an å finne gode ting for en selv for det. Og at det er det viktigste, hva som er godt for deg, hva du trenger og hvor du er i livet. Jeg har måtte kjempe imot andres og mine egnes tanker om hva jeg burde greie nå, og heller følge hva jeg faktisk greier og bygge meg gradvis oppover, steg for steg, selv om jeg aldri ville kunne ha et vanlig liv.

Det som er viktigere er hva du skulle ønske seg? Og får du god nok hjelp med alt du bærer på? For det høres på meg ikke ut som du har fått det. Selv om man har opplevd traumer av mange ulike slag, så går det av å få hjelp til å få et liv som er godt for en.

For meg hjalp det veldig å lære om traumer og traumebehandling, og å ta fokuset bort fra de store tingene jeg følte jeg måtte fikse og ha tidligere, til små, nære ting som kan gi meg glede eller bare litt ro i hverdagen. Og jeg har etter det også kunne greid mer og mer å få hjelp som faktisk hjelper meg.

Du er absolutt ikke den eneste som har det slik. Og det finnes ulike interesseorganisasjoner for folk som har opplevd slike ting. Og folk som kjemper for at man blir møtt og får den hjelpen man faktisk trenger når man har opplevd traumer osv.

Hvis jeg var på din alder og fikk den hjelpen jeg får nå, så hadde jeg vært så veldig glad, for jeg hadde hatt enda mere muligheter enn jeg har nå (og sluppet unna 15 år med å kjempe på den måten jeg har gjort). Det er aldri for sent for å få hjelp eller få det bedre. Jeg ser selv veldig takknemlig for det jeg får nå, selv om jeg naturlig nok er også lei meg for at jeg ikke har fått det tidligere. Men sorgen er en del av prosessen, og det er helt naturlig å kjenne på at man er lei seg for alt som har vært dårlig og som ikke ble slik det skulle ha vært.

Hva ønsker og trenger du nå?

3

Tusen takk for godt svar🥰 Og jeg er glad for at du har kommet såpas langt som du har!

Jeg har vært hos psykolog i både vanlig samtale og traumebehandling, samt behandling for andre ting. (Vært på Gaustad, f.eks) - men disse behandlingene har i grunnen ikke hjulpet noe særlig, dessverre! Jeg har liksom alltid klar meg bedre «alene», da selvsagt med mennesker rundt meg som støtter og passer på meg. Men jeg har et sånt survival instinkt liggende i meg tror jeg, for jeg har desidert klart meg best uten behandling. Når jeg tenker meg om har det forsåvidt vært godt med samtaler med psykolog da, uten alt annet kjas og mas.. Om du skjønner?
Her kan man se at noe funker for noen, men ikke alle.

Det jeg ønsker aller mest er jo å finne en ro, på et eller annet vis.. Må bare finne ut av hvilken måte det kan gjøres på kanskje.

Igjen, tusen takk for svar❤️ Selv om jeg syntes det er vanskelig at andre kjenner på det samme, så er det på samme tid godt å ikke være alene om det.

4

Bare hyggelig <3

Jeg syns selv også at det kan være krevende med behandlinger, man må jo da forholde seg til noen andre, og jeg har en del år før jeg begynte i behandling nå jobbet med ting selv. Og for meg var manualene til Modum bad det som hjalp meg, og det var også godt egentlig å lese dem alene, for da kunne jeg gjøre opp min egen mening om det. Man blir ikke akkurat roligere av å gå i behandling. Der jeg fant ro, var i mindfulness og medfølelse, og jeg opplevde at det å få litt ro, en liten pause, hjelper så mye. Men også at man kan få mer og mer ro, og det bedre og bedre.

Det er da egentlig bare hva som gjør godt for deg, som er fasiten - at andre kan komme med forslag når det gjelder hva som gir dem ro, men det er de tingene som du liker eller som føles godt for deg, selv vil kunne gi deg det. Noe som jeg også syns har hjulpet meg, var noe jeg leste i en bok, at hvis noe ikke er som man ønsker, så kan man se om man kan gjøre noe med det, men hvis man ikke kan gjøre noe med det, så er det best å akseptere det. At det er bedre å bruke energien sin på ting som en kan forandre på eller ting man kan gjøre litt bedre for en selv, og ikke kaste bort energien og tiden sin på de tingene man ikke kan forandre eller gjøre noe med.

Det kan være vanskelig å forandre på ting, og man kan måtte ta veldig små steg.

Men det med å finne ro, det finnes mange måter man kan oppnå det på.

Jeg vet ikke om du har hørt om uttrykket glimmers? Det er det motsatte av ting som trigger, sånne små lysglimt av fine ting i løpet av dagen. Ingen er glade og fornøyde eller har det bra hele tiden, selv ikke de som har “alt”. Det er egentlig hvor gode vi er til å greie å se de fine, små tingene i løpet av hverdagen, som avgjør hvordan man har det (pluss fravær av problemer ellers, og at vi er trygge), som avgjør hvordan vi har det. Det hjelper ikke å ha en haug med ting, hvis man ikke greier å glede seg over det heller. Men samtidig så er det viktig å kjenne på hva en selv trenger, hva som er godt for deg.

5

Ikke sant. Veldig gode ord, og takk for at du tok deg tid! Lysglimt og gode ting finner jeg heldigvis stort sett i hverdagen - men gjerne litt sent. Skal absolutt ha i bakhode å være takknemlig for det jeg har, for det kan jeg virkelig være. Det er egentlig synd at det får så fort i glemmeboka!

Jeg skal lese svaret ditt noen ganger til - for å ta skikkelig til meg det du skriver! Takknemmelig for at du har tatt deg tid<3

7

Jeg kan høre hvor tungt dette er for deg akkurat nå, og jeg vil bare si at følelsene dine gir så mye mening. Du har vært gjennom utrolig mye, og det er ikke rart at du kjenner på tomhet og håpløshet. Det krever en enorm styrke å stå i alt dette – og du gjør det, selv om det føles uutholdelig til tider. Jeg vet at ord som «du er ikke alene» kanskje ikke hjelper, for det endrer ikke følelsen av ensomhet i tankene dine. Men jeg håper likevel at du kan kjenne på at du ikke trenger å bære dette helt alene.

Jeg vet at det er lett å sammenligne seg med andre, men sannheten er at ingen viser hele bildet. De som har hus, familie og fine biler – de kan også ha sine egne kamper som ikke synes. Livet går i bølger, og akkurat nå er du i en tung periode. Men det betyr ikke at det alltid vil være sånn.

Selv når alt føles mørkt, finnes det lyspunkter. Noen ganger er de små, nesten usynlige, men de er der. En god samtale. En liten følelse av mestring. Noen som bryr seg. Og det er mange som bryr seg om deg. Jeg gjør det, selv om jeg ikke kjenner deg. Og jeg tror at de rundt deg ville gitt alt for at du skulle føle deg mindre alene akkurat nå.

Du trenger ikke ha alle svarene i dag. Du trenger ikke vite hvordan fremtiden skal bli. Akkurat nå er det nok at du puster, at du tar en dag av gangen. Kanskje en time av gangen. Og hvis du trenger noen å snakke med, håper jeg at du rekker ut til noen – en venn, en terapeut, en støttetelefon. For du er verdifull. Du fortjener lysere dager. Og du fortjener hjelp til å finne veien dit.

Jeg ønsker deg alt vel!