Fremover og opp

Selvmordstanker
1

Hei.
Jeg er en mor, bonusmor og samboer i 30 årene.
Jeg har slitt siden tenårene, men aldri gjort noe drastisk, utenom å prøve å sovne inn når jeg var 18. Livet har vært opp og ned, og alt i alt, så er jeg egentlig en heldig dame.
Jeg fikk terapi når jeg var gravid midt i 20 årene. Jeg løy til jordmor og sa jeg var redd for å få fødselsdepresjon, men jeg viste allerede jeg var deprimert selv om ingen så det. Det hjalp, men så sluttet jeg å gå.
Nå er jeg i ny jobb og vil ikke vekke mistanke ved å måtte ta meg fri for å snakke med noen. Derfor er jeg veldig glad for at jeg har funnet denne siden!

Selvmordstankene er tilbake. Jeg har flere forestillinger i hodet mitt om hvordan det kunne foregått mest mulig skånsomt for ungene. Det eneste som holder meg tilbake er min biologiske datter. Jeg holder ut. Men jeg vil ikke bare holde ut lenger.
Finnes det noen her i samme båt? Hva gjør man? Hvordan snur man tankegangen? Jeg er lei og sliten og vil egentlig bare legge meg med en gang jeg kommer hjem fra jobb.

2

Jeg fant en måte å stoppe tankekjøret, det er en ganske enkelt, men krever oppmerksomhet og vilje. Når du merker, blir klar over de destruktive tankene så flytter du fokuset på pusten. Det er som regel bare snakk om noen sekunder, eller bare ett innpust. Der du kjenner luften som blir trukket inn gjennom nesen.

Hjernen mister tråden i tankekjøret noen sekunder, og tankene mister litt av sin styrke. En gjentar det om og om igjen.

Så kan en jobbe med å tenke på fine ting en kan gjøre sammen med andre. Hjernen går på autopilot, det er i bevisstheten du kan endre den. Det vi gir fokus, bevisst og ubevisst som forsterker og påvirker oss.