Helseprofesjoner (fastlege — spesialist i allmennmedisin, psykiater, spesialist i klinisk psykologi):
Krever lang formell utdanning og autorisasjon (typisk 10–12+ år).
Arbeidsgiver gjør egnethetsvurdering ved ansettelse.
Politiattest kreves ofte ved arbeid med sårbare grupper.
Kontrollmekanismer: tilsyn, klageordninger, taushetsplikt, journalplikt og profesjonsansvar.
Offentlig tilknytning gjør behandling rimeligere: egenandeler og egenandelstak gir refusjon; ikke fullpris som privat alternativ.
Coach og andre alternativbehandlere:
Tittelen coach og o.l. fra øvrige alternativbehandlere er ikke beskyttet.
Ingen lovpålagt utdanning, ingen obligatorisk offentlig egnethetsvurdering, og ingen obligatorisk politiattest.
Stor variasjon i kvalitet — hvem som helst kan kalle seg coach.
Full pris.
Nettforum og anonymitet — problemer og risiko:
Hvem som helst kan gi råd: Anonym eller brukernavnbasert deltakelse gjør det umulig å verifisere utdanning, autorisasjon eller egnethet.
Ingen profesjonelt ansvar: Anonyme bidragsytere kan gi råd uten å være underlagt tilsyn, journalplikt eller disiplinæransvar. Feil råd gir ingen formell konsekvens.
Økt risiko for feilbehandling og utnyttelse: Mangel på dokumenterbar kompetanse + ingen politiattest/egnethetskontroll betyr høyere sannsynlighet for skadelige eller uetiske innspill.
Måling av kvalitet er vanskelig: Referanser, tidligere klienter og forsikringer kan ikke verifiseres for anonyme kontoer.
Feilaktig trygghetsfølelse: En selvsikker eller overbevisende anonym aktør kan fremstå som profesjonell uten å være det — brukere kan forveksle trøst eller overbevisning med faglig behandling.
Hvorfor signatur og offentlig tilknytning betyr noe:
Verifiserbar identitet gjør det mulig å kontrollere autorisasjon, spesialisering og eventuelle disiplinærtiltak.
Profesjonell forpliktelse: Navngitte behandlere i offentlig/privat praksis står ansvarlig overfor arbeidsgiver, tilsynsmyndigheter og forsikring.
Sporbarhet ved problemer: Ved uetisk eller skadelig praksis kan pasienter klage, kreve journalinnsyn og få oppreisning; anonym rådgiver kan ikke holdes ansvarlig på samme måte.
Tilsyn og dokumentasjon: Navngitte behandlere fører journal, følger lovpålagte rutiner og har plikt til oppfølging og avvikshåndtering.
Praktiske råd for forumbrukere:
Se etter verifiserbar profesjonell identitet før du følger terapeutiske råd (tittel, autorisasjonsnummer, arbeidssted).
Vær skeptisk til anonymt råd som lover diagnoser, behandling eller medikamentanbefalinger.
Bruk forum som støtte (erfaring, empati, peer-støtte) som supplement — ikke som erstatning for autorisert behandling ved alvorlige eller sårbare problemer.
Be om kildehenvisning og dokumentasjon hvis en bruker hevder fagkompetanse; om vedkommende ikke kan verifisere, stol ikke på kliniske råd.
Ved tvil eller alvorlige symptomer: kontakt autorisert helsepersonell direkte.
Kort oppsummering: Anonyme deltakere øker risikoen for feilbehandling fordi identitet, utdanning og ansvar ikke kan verifiseres. Foretrekk verifiserte, navngitte fagpersoner for klinisk behandling — bruk anonym nettstøtte kun som supplerende peer-støtte.
Men har du noen råd om hvordan vi kan løse kapasitetskrisen i det offentlige helsevesenet slik at folk ikke trenger å gå til private aktører for å få hjelp?
Som nevnt i annen tråd, opprett gjerne en tråd for kapasiteten til helsevesenet, for denne tråden handler om forskjellen mellom helsepersonell, coacher og andre alternativbehandlere.
Her kan det tilføyes at når det gjelder bl.a. kulturell kompetanse (spesielt medieteknologisk/digital kultur), henger de akademiske profesjonene nesten en hel generasjon etter. Dette er fordi det i praksis tar veldig lang tid før nye kulturelle impulser og (sosiale) praksiser blir “filtrert” gjennom det akademiske systemet og skrevet inn i de akademiske pensumene, mens uavhengige aktører ofte lever tettere på - eller er en del av - miljøene de retter seg mot, og derfor kan fange det opp og inkorporere det i sitt metodiske grunnlag mye tidligere.
Når det gjelder taushetsplikt, så er det ikke fritt frem for noen som helst å dele sensitive personopplysninger om andre. Man er heller ikke som kunde hos coacher og alternative behandlere helt uten rettigheter. Hos coacher og alternative behandlere kjøper man en tjeneste, og da kommer det relevante lovverket for tjenestesalg til privatpersoner til anvendelse.
Det finnes også ikke-kommersielle aktører i alternativfeltet, men de er få og ikke så lett å finne.
Det brede konsensus i fagmiljøene er at den vitenskapelige metode — systematisk observasjon, operasjonalisering av begreper, kontrollerte tester, reproduserbarhet, kritisk fagfellevurdering og kumulativ akkumulering av bevis — er vårt mest pålitelige verktøy for å skaffe kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker. Dette har konkrete pasientsikringsfordeler:
Systematisk testing av behandlinger gir dokumentasjon på effekt og bivirkninger, slik at pasienter får behandling som på forhånd har vist klinisk nytte.
Randomiserte kontrollerte studier og registerstudier avdekker uventede skadevirkninger, sammenhenger og risikofaktorer som enkeltobservasjoner eller anekdoter ikke fanger.
Standardiserte protokoller, journalføring og krav om dokumentasjon gjør det mulig å spore og rette opp feil, og gir grunnlag for tilsyn og disiplinære reaksjoner.
Evidensbasert praksis reduserer sannsynligheten for skadelige eksperimentelle eller ubegrunnede metoder som kan retraumatisere eller utnytte sårbare pasienter.
Metaanalyser og systematiske oversikter gir overblikk og reduserer risiko for at tilfeldige positive funn feiltolkes som effektive behandlinger.
Formelle utdanningsløp og pensum endrer seg langsommere enn praksiser i raske kulturfelt. Akademia har legitimitet, metodisk strenghet og ansvarsstrukturer som krever tid for validering og implementering. Men, treghet betyr ikke at akademia er irrelevante eller ubrukelige i møte med nye digitale praksiser. Forskningsfeltene innen medie- og digitalkultur, anvendt psykologi og implementeringsforskning jobber aktivt med disse temaene. Når nye praksiser studeres etter vitenskapelige standarder, gir det pålitelig kunnskap om risiko, effekt og hvordan tiltak kan skaleres ansvarlig. Uavhengige aktører kan være tidlig ute med innovasjon og praktiske metoder, men uten systematisk evaluering er det umulig å vite om disse metodene fungerer, er trygge, eller har utilsiktede skadelige virkninger. Rask adopsjon uten evidens skaper risiko.
Skrekkscenario: retraumatisering av traumatisert pasient behandlet av alternativbehandler.
Dette er et reelt og alvorlig problem. Uten opplæring i traumesensitiv tilnærming, risikovurdering og krisehåndtering kan velmenende eller teknisk aggressive metoder (f.eks. uforsvarlige eksponeringsteknikker, suggestive teknikker, eller upassende konfrontasjon) retraumatisere pasienter.
Vitenskapelig opplærte behandlere har opplæring i å vurdere kontraindikasjoner, monitorere negativ respons, føre journal, henvise og iverksette sikkerhetstiltak — nettopp for å beskytte mot slike skader.
Derfor er det betydelig sikkerhetsmessig grunn til å foretrekke autoriserte helseprofesjoner for behandling av alvorlig psykisk helse og traumer.
For autorisert helsepersonell finnes det klare rettslige plikter og sanksjoner: taushetsplikt, journalplikt, og profesjonsansvar med mulighet for disiplinærtiltak og straff i visse tilfeller.
Kunder hos alternativbransjen har sivile rettigheter etter kontraktsretten: tjenesteloven (for forbrukerkjøp tjenesteloven/forbrukerkjøpsloven avhengig på produkt), avtalerett og angrerett ved fjernsalg/oppmøtekjøp etter angrerettloven når vilkår foreligger. Feil eller mislighold kan gi krav om retting, prisavslag, erstatning eller heving.
Forbrukerkjøpsloven og markedsføringsloven kan gi vern ved urimelig, villedende eller aggressiv markedsføring.
Kunden har rett til dokumentasjon/kvittering og kan klage til Forbrukerrådet/Forbrukertvistutvalget når tjenesten er definert som forbrukertjeneste.
Personopplysningsloven (GDPR) gjelder for behandlere som behandler personopplysninger i organisert form, også private utøvere som tilbyr tjenester. Krav til behandlingens lovlighet, informasjon, sikkerhet, databehandleravtaler mv. kan gjelde. Sensitive helseopplysninger krever særlig rettslig grunnlag (samtykke mv.) og sterkere sikkerhetstiltak.
Små, helt uformelle private samtaler uten systematisk behandling kan ligge utenfor, men kommersiell virksomhet/regelmessig tjenesteyting vil normalt falle innunder.
Ikke-autoriserte coacher omfattes ikke av helsepersonelloven og dens taushetsplikt/disciplinærregime. Derfor mangler de de særskilte pliktene og sanksjonene som gjelder for helsepersonell (tilsyn, autorisasjon, journalplikt mv.).
Deling av sensitive opplysninger kan medføre sivilrettslige krav om erstatning eller krav om sletting. Ved visse grovere overtredelser (f.eks. ulovlig behandling/videreformidling av særlige kategorier personopplysninger, trusler, ærekrenkelser) kan også straffebestemmelser være aktuelle.
Mange praktiske rettsvernsløsninger krever dokumentasjon og prosess (klage, søksmål), ikke umiddelbar «straff» som mot helsepersonell ved taushetsbrudd.
Jeg har ingen agenda mot alternativbransjen, den utfyller hjelpeapparatet godt på mange områder. Men risikoen for feilbehandling og skade er vesentlig større hos skolemedisinen. Og på et forum for mental helse, tenker jeg det kan være hensiktsmessig å opplyse folk om denne risikoen.
Konklusjon: Vitenskapelig metode og autorisert helsepraksis gir dokumentert bedre pasientsikkerhet og reduserer risiko for skade. Akademia kan være langsommere til å adoptere nye kulturelle praksiser, men uten vitenskapelig evaluering av nye metoder øker risikoen for feilbehandling og retraumatisering — det er derfor kombinasjonen av rask praksisinnovasjon og vitenskapelig validering er ønskelig.