Overskriften forklarer det meste, men jeg har slitt med ustabilitet og BPD symptomer siden jeg var 12. Dette har ført til at jeg liker følelsesbølgene og er avhengig av de deprimerte periodene i livet mitt for å føle meg som megselv. Tristheten gir meg en form for ensom nærhet. Jeg tenker fortsatt ofte på døden og de jeg åpner meg opp til sier at jeg har et perfekt liv siden jeg ikke blir mishandlet av mine foreldre eller sulter, og at de ikke forstår jeg kan være deprimert. Jeg er sliten av å prøve mitt beste å ‘‘fikse megselv’’, fordi jeg vet min kjære kjæreste fortjener ikke å drive med dette. Oppveksten hans var helt annerledes og derfor forstår han ikke helt at jeg kan gå fra å ha det helt bra til grusomt med selvmordstanker på noen få timer. Noen som kjenner seg igjen? Eller har noen råd jeg kan ta når jeg krefter til å kjempe igjen?
Dette handler ikke om oppmerksomhet, jeg har bare prøvd så lenge å fikse livet mitt og stabilisere megselv for mine nære, men jeg mister håp. Glad i dere der ute <3