Som tittelen beskriver, føler jeg meg ofte veldig usynlig for de folkene i livet mitt.
Jeg har noen få venner, og noen jeg forhåpentligvis ender opp med som partner langsiktig med.
Men likevel sitter jeg majoriteten av tiden, i ensomhet og føler ikke jeg er en person som folk ønsker prioritere.
Jeg hører stadig at folk synes jeg er søt, pen, snill, omsorgsfull og full av empati. At de synes jeg er et genuint godt menneske som alltid stiller opp for de rundt meg. Det er veldig flott å høre, men jeg klarer ikke tro på folk?
Grunnen til at jeg sliter tro det, er fordi folk stadig sier ting som; “kan ikke skjønne hvorfor tidligere partnere har behandlet deg så galt, jeg skulle aldri tatt deg for gitt om du var min” for å så ta meg for gitt… eller mene jeg er innpåsliten eller for mye.
Jeg vet man alltids kan bli mye til tider, og at jeg ikke alltids er perfekt heller. Men ender opp i dette hele tiden, og så fort de sier noe slikt. Blir det aldri det samme igjen…
Føler alle bare vil ha min godhet og min omsorg og alt jeg gjør for dem, men så fort jeg trenger noen tilbake, eller søker andre… så forsvinner de?
Selv om de selv var en av de som sa det var horribelt å høre at andre folk har gjort dette før med meg og at jeg fortjener bedre.
Jeg forstår virkelig ikke hva jeg gjør galt, for å ikke kunne fortjene ha et lamgsiktig, tett vennskap. Eller få meg et stabilt forhold med noen som faktisk velger meg…
Jeg er ufattelig sliten av å føle jeg må krige meg til å ha folk i livet mitt. For dersom jeg ikke rekker ut en hånd, sitter jeg i ytters stillhet i eget hjem, uten noen som kommer og sjekker på meg.
Er ensomt og hverken jeg eller psykologen forstår grunnlaget. Spurt de jeg har i livet mitt, og de sier alt er bra, alt er normalt, og at jeg ikke har gjort noe galt.
Kanskje er jeg bare skapt for å være alene her i livet? Kanskje jeg og ensomheten bare er en?
Ser ut som du trenger en ny psykolog, når den du har ikke kan (eller vil) lære deg om viktigheten av å trives i eget selskap før man søker relasjoner med andre.
Dette er noe jeg har jobbet med hele livet. Vant til å være alene og trives masse med det, men er et naturlig menneskelig behov for sosial kontakt også. Og som sagt har jeg dette. Men føler aldri de varer eller at jeg er andre sim prioritet eller første person, og det er det som gjør det så ensomt. Relasjonene føles ikke genuine, dype eller ekte nok
Hei litt sånn du føler det har jeg også kjent på lenge om så og si ikke hele livet. Hvis du har lyst å skrive eller trenger noen å prate med kan du godt skrive på sna (p) min er kj-han
jeg leste gjennom det du skrev, og har jobbet med det heile livet sjøl, føles som en krig bare å ha noen i livet mett å prate med, enda verre når det kommer til å ha folk å møt, man må konstant minne på folk at man eksisterer, hvis ikkje så forsvinner de helt, sliter fortsatt med det, så forstår deg veldig godt..
Ingenting av det du skriver er unormalt for en 26-åring, så hva sier psykologen din om dette? Må du føle så mye? Kan du ikke bygge relasjonene dine på noe annet enn følelser?
Dessverre er det slik at mellommenneskelige relasjoner i Darwins ånd kan bli den reneste “kampen for tilværelsen”, og det som er felles for mange som man “tar for gitt”, er at de ikke er de som stikker seg frem eller kjemper om å være først i køen.
Går man noen år tilbake, var ikke disse menneskene de som ropte høyest i vennegjengen på skolen, men ofte pliktoppfyllende og sett på som snille og til å stole på, noe som gjelder begge kjønn. Det var de som hjalp andre med leksene, uten at noen brydde seg om de trengte hjelp senere; da hadde plutselig alle dårlig tid eller en annen unnskyldning.
Men i et samfunn der kampen om oppmerksomhet på nettet er beinhard og mediene fylles av tullenyheter om såkalte kjendiser, er ikke det å være snill i seg selv en egenskap som blir verdsatt idag; resultatet er at en del av disse “snille og greie” mennene ender opp ensomme som et “andrevalg” når det kommer til partnerforhold og sjekking på nettet, enkelte kvinner forblir single, mens andre som finner en partner kanskje ender opp i et forhold der mannen dominerer forholdet, og eventuelt også utnytter dem eller tyr til vold.
Jeg kjenner deg jo ikke bortsett fra det du skriver slik at jeg ikke aner i hvilken grad dette kan gjelde deg, men løsningen for menneskene jeg skriver om kan rett og slett være å bygge opp sterkere selvtillit uten å la seg tråkke på; å bli en person man respekterer, ikke tar for gitt. Dette er en form for dynamikk som er velkjent både i en skolegård eller i kjæresteforhold; får ikke en person tilstrekkelig respekt, blir vedkommende ofte dominert i en eller annen form.
Slik at hvis jeg hadde vært psykologen din, hadde jeg kommet med dette forsiktige rådet - jobb med selvtilliten din og gjør den sterkere og mer robust, så tror jeg at ting vil bli bedre.
Hadde det vært opp til meg, hadde mennesker som du blitt verdsatt i en helt annen grad enn det som er tilfelle idag, men det er bare å ta en titt på Dagbladets forside for å se hvordan det står til; vi lever i et samfunn der dumhet og banale, raske løsninger står i fokus - og det er mang en trofast sjel som blir den som blir stående igjen, forbigått av andre som vil “oppnå” noe, eller være først og best.