Først av alt, for å starte med noe, kan jeg si at jeg er 41 år, gift, har to barn, og har vært sammen med kona i over 12 år før vi giftet oss i sommer. Vi har vært sammen hele tiden med unntak av en pause for ca. 4 år siden hvor vi var fra hverandre i 3-4 mnd. Rakk i denne perioden å flytta fra hverandre, selge leiligheten vi hadde sammen og etter dette har vi ikke hatt sjans til å kjøpe noe sammen igjen, så vi har leid en leilighet siden vi ble sammen igjen.
Jeg jobber fulltid som Fagarbeider i kommunen. Kona ble syk for 3 år siden og går for tiden på arbeidsavklaringspenger mens hun venter på å bli ufør grunnet ME. Sykdommen hennes gjør at jeg må gjøre det meste av det praktiske hjemme og ute med barna, siden hun ikke orker.
Vi møtte hverandre i jobbsammenheng for over 12 år siden, og ble veldig fort gravide og fikk barn. Rakk nesten ikke å bli kjent. Men, jeg var pliktoppfyllende og gjorde mitt for at dette skulle funke. Hun var nylig gått ut av et forhold som ikke var bra for henne… rus, vold, trusler. Ikke noe bra, så jeg ble for henne en redning. Noe hun sier den dag i dag at er så bra…
Etter at første ble født var mye bra. I mange år. Hun kom seg vekk fra rusen, fjernet seg fra miljøet, fikk seg jobb i full stilling og hadde det veldig bra før sykdommen tok henne. Hun har de siste årene selv vært deprimert, og jeg sier jeg forstår det. Noe jeg gjør, - å sitte/ligge inne hver dag med smerter gjør deg deprimert.
Jeg støtter så mye jeg kan, men de siste månedene har jeg merket selv at jeg har blitt mer “flat” Jeg hører ikke etter skikkelig når hun prater til meg, er fjern, sover dårlig, er tom for energi, nedstemt, ser ikke noe fremtid, har ikke drømmer eller ønsker for fremtiden mer. Jeg bare står opp, gjør det jeg må for at dagen skal bli ferdig, og repeat.
Kona har begynt med selvmedisinering, hasj, for å takle smertene, kokain for å få noe energi, noe som funker for henne. Hun har tatt opp noe av kontakten hun hadde fra gammelt av for å ordne seg. Jeg støtter, selv om jeg vet det ikke er lov, men hva gjør man ikke? Prøver å overtale meg selv om at dette gjør henne bra. Hun er sliten og vil jo bare klare ting.
Jeg orker ikke å bry meg så mye.
Dette har videre ført til at samlivet vårt har blitt dårligere, hun har innrømt at hun har vært med andre når hun er ute i helgene, høy på rus, som hun tar for å føle at hun lever som hun sier, siden ME gjør alt vondt. Fikk en vekker i kveld siden hun var ute med søstra si ikveld, som også har problemer på hjemmefronten, og de havna på en fest hos en kona kjente fra før, for å røyke.
Ble ringt etter i natt for å hente dem, og begge var i farta, og innrømte at søstra til kona hadde liggi med han de var hos, mens kona mi satt i stua. Dråpen var for min del nå, at kona mi selv sa at hun kunne anbefale han når søstra hadde spurt om han. Det hadde endt med at de hadde hatt sex i over en time… Da røyk den siste piffen i meg. Føler meg ubrukelig fra før av.
Har ikke hatt sex med kona mi på tre uker, og har heller ikke lyst i meg, ihvertfall ikke nå… Har vært hos lege for å sjekke meg via blodprøver, testosteron og alt, men alt er normalt sier han.
Føler jeg gjør alt feil. Har ingen å snakke med om dette, ikke sånn ordentlig… Men, jeg innser jo mer og mer nå at jeg er i en dyp depresjon… Med denne historien så er det kanskje ikke så rart.
Har mest lyst til å bare være aleine å grine. Prøve å finne mening med alt. Men, vet ikke om jeg klarer mer snart.
Det eneste som får meg til å holde ut nå er gutta mine, de er alt for meg, men jeg er tom, har ikke mer å gi snart… Hvorfor skal jeg gidde mer liksom.
Alt er jo bare tragisk og ræva uansett nå.