Føler meg lost om dagen. Jeg føler at jeg får ikke til noen ting. Og har null energi. Har et barn som sliter med angst etter en ulykke. Prøver å gå ned i vekt, men får det ikke til. Jobben takler jeg ikke. Aner ikke hvor jeg skal starte for å komme meg videre.
Jeg tenker at noe du kan begynne med er å åpne deg for noen rundt deg eller noen profesjonelle som kan hjelpe deg med dette, å få sortert og prioritert hva du trenger nå. Fastlegen er et eksempel på noen man kan snakke om dette med, og som kan hjelpe en på et steg videre. Ellers så har de ulike lavterskeltilbud i kommunene hvor man kan få kommet og snakket med noen. Det kan være fint å få hjelp av noen til å finne ut hva som er viktig for deg å prioritere og bruke kreftene dine på nå, og hva du kan vente med til senere, for når det er flere ting man strever med på en gang, så er det veldig nyttig å ta for seg et problem om gangen. Og man trenger også å ha energi til å ta hånd om problemer, så kanskje er først steget å finne ut hva som kunne gitt deg en pause nå, slik at du kan få mer energi til å ta tak i ting, og er det noen ting du trenger å gjøre nå først for å få mer ro, slik at du kan få samlet mer energi? For meg har alltid det første steget vært å snakke med legen eller noen om det. At selv om det kanskje ikke løser noe, så har det fått meg et steg videre mot det som har hjulpet meg.
Vi venter på hjelp til barnet og det skal settes i gang veldig snart. Så jeg tenker at det er første pri og komme i gang med hjelp her slik at familien kan få ro igjen. Merker at når ting er så urolig rundt meg som nå så har jeg ikke sjans til å prøve å gå ned i vekt. Jeg har en tendens til å prøve å fikse alt på engang også føler jeg dermed at jeg også mislykkes med alt fordi jeg klarer ikke å stå i alt samtidig.
Det å gå ned i vekt, kan du vel nedprioritere nå?
Jeg tenkte på det du skrev om at du har lite energi og ikke føler du klarer noe nå, og hva du kan gjøre noe med det. Det at dere skal få hjelp til barnet er veldig bra, men du trenger også energi til den prosessen, så kanskje du frem til da kan prøve å gjøre ting for deg selv, som er godt for deg og som kan gi deg noen, om bare små, pauser inni mellom oppi det hele? Jeg tenker at det er viktig at du har energi og kan være der for barnet og med i prosessen, og at du da kanskje først trenger å ta litt vare på deg selv? Dette er bare mine tanker.
Det er ingen som greier å stå i alt samtidig, iallfall ikke for alltid. Til slutt vil det si stopp, og jeg tenker at du bare har kommet til det punktet at det har sagt stopp for deg, at det ble for mye for deg. Vi alle havner der til slutt. Og hvis du hører på det nå, og prøver å finne ut hva du trenger nå og gir det til deg, eller noe av det til deg selv, så vil du også få energi igjen til å håndtere ting. Det tror jeg.
Det ikke klare å stå i alt samtidig, tenker jeg ikke er å mislykkes, det er bare det å være menneskelig :)
Takk det var fint sagt. Jeg er veldig dårlig på å ta hensyn til meg selv. Jeg snakker meg selv ned istedenfor å se meg selv utenfra om du skjønner. Året startet så bra og jeg var godt i gang med å gå ned i vekt. Noe jeg trenger for å bedre helsen min og jeg var veldig bestemt på at dette skulle bli gangen hvor jeg endelig fikk det til. Også raser plutselig hele korthuset og du står der i en situasjon hvor du må sette alt annet til side. Jeg var selv i samme ulykke som barnet så jeg har mine egne traumer derfra, men de føler jeg at jeg må sette til side nå og fokusere på å få barnet på rett kjøl først. Akkurat nå er det brannslukking av mange problemer på engang.
Jeg skjønner det godt, det med å være dårlig til å ta hensyn til en selv og snakke en selv ned osv. Jeg har selv gjort det mot meg selv, og jeg har måtte lære meg å velge meg selv først i situasjoner også, og ikke bare veldig andre foran meg selv. Det jeg har lært er å være på lang med meg selv, istedenfor å kjempe imot meg selv hele tiden, noe som jo var veldig slitsomt, og det har så mye å si. Da kan jeg også greie å finne ut hva jeg trenger og hvordan jeg skal kunne fordele kreftene mine, og hva jeg skal prioritere og hva jeg skal legge bort. Jeg må da si at for meg har det også vært avgjørende med god hjelp og støtte til å holde på den veien som er god for meg selv, og ikke bare gå tilbake i gamle mønstre.
Jeg skjønner godt at du tenker at du må sette deg selv til sides og hjelpe barnet ditt først, men jeg tror faktisk at det heller er omvendt, at du først trenger å hjelpe deg selv, og at det vil hjelpe barnet ditt. Det betyr ikke at du ikke skal være der for barnet ditt, men for et barn så er det så viktig at foreldrene har det bra, for det er der de henter trygghet og støtte, og hvis det ser at du har det bedre med seg selv, så vil det også automatisk kunne bli roligere. I tillegg til at hvis du selv har greid å hjelpe deg selv eller å få hjelp, og du greier å finne og gjøre gode ting for deg selv, så går du på en måte foran og viser vei, og at du da kan bruke erfaringene dine med hva som hjelper og er godt for deg, til også å hjelpe barnet, selv om det kanskje trenger andre ting i tillegg.
Jeg leste noe noen skrev om at for å være en god forelder, så trenger man å ta vare på seg selv, eller at den er en god forelder, den som gjør det - jeg vil ikke si at man nødvendigvis er dårlig forelder om man ikke gjør det. Jeg har også hørt det at barna ikke har det bedre enn det foreldrene har det.
Dette er jo en vond og krevende situasjon også for deg, og dere har jo funnet hjelp til barnet. Jeg tror at du nå trenger å finne hjelp og støtte til deg selv også. Så lenge du vet at barnet ditt er trygt nå, og det ikke er noen fare du må beskytte det mot, så tenker jeg at du helt fint kan gi deg selv også tid og rom i forhold til det hele, eller finne ut hvordan du kan gjøre det. F.eks. snakke med legen din eller andre om det. Om du f.eks. gir deg selv en dag i uka hvor du kan konsentrere deg om deg selv og gjøre gode ting for deg selv, eller du får noe hjelp den dagen - et eller annet. Alt dette tror jeg at vil bare styrke deg og hjelpe deg med å kunne være der for barnet ditt.
Det er mye enklere å hjelpe noen med noe man har kommet seg igjennom selv, eller som man ser hvordan man kan komme seg igjennom selv, enn noe man selv ikke har fått jobbet med eller bearbeidet.
Det å ha rom for å la dine egne reaksjoner få komme ut, og bearbeide dine traumer, tror jeg er helt essensielt for at du skal kunne greie å romme barnet ditt sine reaksjoner og traumer. For det vil uansett komme opp og du må måtte forholde deg til det, når dere skal jobbe med det. Men jeg tenker at det ikke er slik at du trenger å få hjelp med alt og være ferdig med det før du kan hjelpe barnet ditt, men kanskje mer sånn at det er noe som skjer parallelt. Og at for hvert steg du kommer videre selv, så kan du hjelpe barnet ditt videre, at du på den måten kan lede vei med at du selv også får hjelp med det.
Jeg har snakket med psykolog og legen min om ulykken. Og jeg slet verre enn barnet gjør nå med engang. Jeg ble også skadet fysisk og har måttet gi kroppen tid til å heles fysisk også. Og jeg har måttet møte frykten og traumene. Det går fortsatt noe opp og ned, men jeg føler at jeg viser barnet at jeg opplevde det samme, men har kommet meg langt på vei igjen etter det som skjedde og jeg har eksponert meg for frykten gang på gang etterpå. Så sånn sett er jeg vel et godt forbilde. Det jeg ikke er et godt forbilde på er å gjøre en ting av gangen og godta at jeg ikke fikser alt. Å be om hjelp er for meg en kjempe nedtur, men i dette tilfellet hadde jeg ikke noe valg. Og med barnets angst så har jeg heller ikke hatt noe valg fordi her må det profesjonelle inn for å hjelpe oss på veien videre. Vi har prøvd så godt vi kan, men ser at vi når ikke inn på riktig måte så vi må gi omsorg også må noen andre komme med råd og veiledning utenfra.
Av en eller annen grunn så har jeg plutselig fått en enorm lyst til å bake og lage ting. Aldri likt det før, og det er ikke akkurat bra for vekta og bake. Aner ikke hvor den lysten kommer fra.
Alt du skriver om det du og dere har gjort for å få hjelp, syns jeg høres veldig bra ut. Jeg forstår at det kan føles ut som en nedtur å be om hjelp, men jeg har selv innsett at det faktisk er en styrke å gjøre det, for vi trenger alle flere ganger i livet vårt, hjelp og støtte fra andre, og det er bare bra å innse at man ikke greier alt alene og at man trenger hjelp av noen. Så for meg høres det ut som dere er på god vei, og at det er veldig bra.
Er det det du strever med nå, at du kjenner på det at det er en nedtur å be om hjelp? Har du blitt opplært til at det som er bra er å greie ting selv, og greie alt?
Det høres ut som du har gjort så veldig mange god steg, både for deg selv, og for barnet ditt, og det vil jeg berømme deg for :) Og så tenker jeg at det du kanskje trenger nå, er å deg selv en klapp på skulderen for at du har gjort dette, du har bedt om den hjelpen dere trenger, at du heller gjør det enn å kritisere deg selv eller noe for det.
Å gi seg selv omsorg, forståelse og vennlighet etter man har opplevd noe traumatisk, er veldig viktig. Både det å gi det til seg selv, i tillegg med å bli møtt av det av andre. Det høres ut som du har fått det fra andre, så nå er det kanskje på tide at du også gir det til deg selv? At du prøver å si til deg selv at det er greit at du trenger hjelp og at det er bra at du har bedt om det, og at selv om du skulle ønske du greide alt på en gang, så går det ikke nå. Gi deg selv tid til å finne ro og trygghet, og unn deg gode ting, la deg selv få den tiden du trenger, og det gode du trenger for å heles igjen etter traumet.
Det høres bra ut at du fikk lyst til å gjøre noe. Bake og bruke hendene til å lage ting, er en måte å roe kroppen på, at det kan være godt for den. Og det kan jo glede barnet ditt også? Å komme hjem til en duft av noe nybakt, er så fint :)