Føler meg ensom og som en belastning

Trenger å få ut litt tanker til noen:

Jeg har vært deprimert i flere år, og har følt meg mye ensom. Jeg har følt meg misforstått, urettferdig behandlet og irritabel. Dette har også gått ut over min oppførsel og mitt forhold til andre. Når jeg har vært på jobb og ellers i “profesjonelle sammenhenger” har jeg klart å holde masken ganske bra. Det har dessverre ført til at mange tanker og følelser har hopet seg opp. Dette har jeg enkelte venner som virkelig har fått høre de siste årene. Jeg har sendt utallige meldinger, ringt og spurt om råd og noen å snakke med. Og så har jeg ikke klart å ta imot rådene jeg har fått. I det siste har jeg tenkt veldig mye på at jeg er redd jeg har belastet dem alt for mye og at det kan ha gått negativt ut over dem. De har bare vært snille og prøvd å være til hjelp så godt som mulig. Når jeg blir redd for å være en belastning, eller andre ting jeg stresser over, googler jeg for å finne “svar” eller bevis som støtter mine antakelser. For eksempel kan jeg lese gjennom forum der folk skriver om hvordan det er å leve med sine deprimerte venner. En del folk skriver at deprimerte mennesker er slitsomme, negative og klagete, og at de selv blir nedtrykt av å være rundt dem. Det kan jeg jo forså, men likevel gjør det meg svært trist. Jeg pleide å være en positiv person som hadde energi til å gi til andre og løfte andre opp. Nå vet jeg ikke hvem jeg er lenger. Jeg har ikke klart å håndtere livet mitt slik jeg burde, jeg har ikke klart å ta ansvar for mitt eget liv. Jeg skal snart begynne hos en psykolog, men det har vært en lang periode hvor jeg ikke har hatt muligheten til å snakke med noen profesjonelle. Jeg er så redd for at vennene mine opplever meg som en belastning i deres liv.

Hey just so you know it will be easier to get someone to text you if u tell us more about yourself, and by that I mean age

Takk for tips, jeg er en jente på 21 år

ok!<: det var fint! jeg er en jente på 15:)

Hei, jeg kjenner igjen følelsen, og min refleksjon rundt dette er vel at det er litt mer nyansert enn kun belastning eller ikke belastning.

Selv er jeg bipolar (type 2), noe som har skapt en god del «rusk» opp igjennom tiden, og ja, enkelte venner, tidligere venner og bekjentskap har til tider sett meg som en belastning, «party pooper», and what not, men det er mer på grunn av at de ikke forstår (noe Ola Normann generelt ikke gjør), men de venner som ønsker å forstå, vil deg vel, de bryr seg lite om du er eller ikke er en belastning. De ønsker bare å være din venn, helst når det går bra, men det innebærer at de vil du skal inkludere dem i livet ditt også når du har det vanskelig, selv om det til tider selvfølgelig kan være krevende.

Jeg kjenner i hvert fall at jeg selv blir lei av meg selv til tider (ganske ofte egentlig), men hadde jeg droppet en venn som var i samme situasjon; nei. De som er venner, ekte venner, de er der uansett. Tenk mer: ville du stilt opp for noen av de vennene du virkelig bryr deg om dersom de slet? Svaret er sannsynligvis også ja. Så uavhengig av om du er en belastning eller ei, du ville stilt opp for dem, så de som virkelig bryr seg vil stille opp for deg. De som ikke gjør det, vel, de er kanskje ikke de beste vennene heller?

Uansett, lykke til hos psykologen, håper dere matcher, om ikke så prøv å bytte til en annen. Det å finne en behandler du er fortrolig med og kan være åpen med er alfa og omega.

  • M38