28 år gammel sykepleier. Introvert ekstrovert og tidligere diagnostisert med sosial angst og depresjon. Slitt med å skape relasjoner hele mitt voksne liv, og føler nå jeg er så ensom at jeg begynner å gå på veggen. Vil, men får ikke til.
Alle mine venner er suksessfulle, har familie og begynner å virkelig etablere seg. Jeg er på stede hvil og føler meg 16 i hodet. Vil liksom ikke innse at jeg er voksen. Det tærer på meg, gjør at jeg tar dårlige valg og sliter med selvfølelse.
Har gjentatte ganger blitt dårlig behandlet av partnere som har ødelagt selvfølelsen min. Gjort at jeg har tatt sykt dårlige valg. Er så sykt people-pleaser og tilpasser meg alle jeg er rundt. Er også ganske introvert, og har kanskje to venner, i tillegg til en fantastisk familie heldigvis (som jeg har vert åpen om disse probleme med).
Er egentlig sterk for å ha kommet meg så langt på egenhånd (offentlig psykisk helsehjelp er en vits). Men akkurat nå føler jeg at folk bruker meg til de blir lei, at jeg ikke er pen nok, ikke rik nok, ikke får til noen ting. Må bygge opp selvfølelsen igjen og min personlige økonomi (etter å ha fått gjeld for å «tilfredsstille» min forgje x sine krav, som endte i brudd). Føler meg så utrolig mislykket i livet. Vil bare ha kjærlighet og et enkelt, meningsfylt liv. Men veit ikke hvor jeg skal starte. Føler det er ekstra vanskelig siden jeg har sosial angst og er ganske introvert.
Noen med lignende personlige problemer som har noen tips?
Du har bestått en sykepleierutdanning, er ikke det bra nok? Og hvorfor må du sammenligne deg selv med andre i utgangspunktet?
Er vell vanskelig å ikke sammenligne seg med andre på sin egen alder som er i en «mye bedre situasjon» enn det du har klart å komme deg i? Prøver jo selvfølgelig å ikke bry meg alt for mye med det, men man får jo daglige påminnelser om at man ikke har kommet så langt som man burde i en alder av snart 30? Ja, jeg har klart å ta en bachelor, men det gjør deg jo ikke lykkelig i livet fordi? Så kan jeg legge til at jeg hater jobben min, men er nå i prosessen av å si opp og har planer om å ta ny utdanning neste år. Men det er skummelt i den alderen jeg er i. Prøver å finne mening i hverdagen så godt jeg kan. Men å bo i by uten noe særlig sosialt nettverk kan føles krevende, samtidig som man blir påminnet om hvor suksessfulle vennene dine er gjennom sosiale medier o.l.
Kan selvfølgelig la være å følge med på venner osv, men vil ikke det gjøre at jeg føler meg enda mer isolert og ensom?
Sosiale medier er bare en oppkonstruert glansbildevirkelighet uansett, så hvorfor skulle det dét?
Uansett, skal du i gang med ny utdanning får du tilgang til psykiske helsetjenester. Bruk dem for det de er verdt.
Off, det hørtes vanskelig ut. Jeg leser i i innlegget ditt at vi har slitt med mye av det samme. Men jeg er ikke utdannet, men ufør pga av det. Hvor bor du i landet og hvilken alder er du ?
Jeg er 29 så ser jo vi er nesten like gamle
Hei!
Du klarer å sette ord på så mange ting som jeg også føler. Jeg kan relatere veldig til det å føle at man ikke har «kommet så langt» mtp på alderen. Jeg har ingen barn, ingen egen bolig. Jeg sliter med angst og depresjon. Er introvert, og har veldig få venner. egt ingen jeg prater med om når stormen står som verst. Du må gjerne sende meg en melding, jeg er her for å prate om hva enn du måtte føle for❤️
Hei!
Jeg er også 28 år og har valgt å avbryte sykepleierutdanningen på grunn av psykisk helse. Jeg er gift og har et barn. Jeg deler ikke dette for å sammenligne eller gni noe inn, tvert imot. Jeg sier det fordi jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver, selv med familie og alt det der. Følelsen du har er ikke unik for deg vi er mange som kjenner på det samme.
Samfunnet vi lever i er rigget med urealistiske forventninger: Vi skal være gift, ha barn, en solid utdanning, lang arbeidserfaring, hus, bil, båt, hytte og helst være gjeldsfrie i tillegg. Det er et vanvittig press, og det er ikke rart man føler seg utilstrekkelig iblant.
Men vet du hva? Du har tatt en utdanning. Du er snart ute av helsesektoren og ferdig som sykepleier. Du er deg og det er mer enn godt nok!
Vi er altfor flinke til å sammenligne oss med andre, men det gagner oss sjelden. Du er bra akkurat slik du er. Kjærligheten? Den kommer når du minst venter det og det spiller ingen rolle hvor gammel du er. Mange ser ut til å ha alt på stell på utsiden, men sannheten er at de fleste skjuler noe. Du er ikke alene om det du føler, jeg kjenner på det samme.
Hvis du har behov for å snakke mer, så bare si ifra. Jeg lytter gjerne og er her om du trenger det ❤️