Jeg har en sånn følelse hele tiden av at jeg har lite tid igjen. Sånn jeg vet ike hvordan jeg skal forklare det men sånn jeg føler egentlig at sånn ivertfall at om jeg ikke forteller en lærer på skolen nå hvordan jeg har det så får jeg aldri hatt den sjansen igjen. Og da kanskje jeg aldri blir bedre. Kanskje jeg må leve med hva faen dette er resten av livet mitt. Og til slutt dø sv det. Og hvem vet når jg dør da. For ærlig jeg orker ikke mere. Om noen hadde gitt mg en pille og sagt den dreper deg jeg hadde tatt den. Kanskje ventet en uke bare for å fakke litt rundt for gøy. Men jaja fakk it. Sånn jo jg vil også litt leve da. Jeg vil bare ikke ha dette livet her. Det er det jg ikke orker. Egentlig jeg har blitt helt sykt sliten i det siste. Sånn på skolen jeg bare gir faen. Sånn jg går ut av timen, jeg puffer enda mere, jeg gjøre ikke det jeg skal i timen og jeg greier ivertfall ikke følge med på hva lærern sier.
Hvis du har det vanskelig og innerst inne vet du bør fortelle det til en lærer… Jeg har hørt at det beste er å bare gjøre det uten å tenke så mye på det. Det er ofte tankene rundt ting som er vanskeligst…
Hva er du redd for?
Hvis du heller vil snakke med noen andre kan du det også. Du kan ringe eller chatte via kirkens sos hvis det er bedre, eller skrive her… Det er mange muligheter, men jeg tenker du kanskje har behov for å snakke med noen. At noen er der for deg. Stemmer det?
Jeg er redd for å aldri blir bedre. At jeg alltid kommer til å ende opp med å føle meg sånn her.
Da er det lurt at du snakker med noen! Det pleier å gå bedre av å snakke!
Å gå rundt og holde ting inni seg er det verste skjønner du. Derfor bør du prøve. Ikke tenk, bare gjør det.
Og så er det bra du skriver her.