De siste ukene har vært veldig tunge , preget av mye indre kaos rett og slett . Syns det er vanskelig å håndtere at pappa ikke lever lenger , og kjenner på urettferdig med tanke på alle planene vi hadde og den tryggheten vi hadde , alt vi delte , måten han alltid klarte å roe meg ned . Merker spiseforstyrrelsene har blitt verre og har noen lette selvskading tanker . Lyset oppi alt er en fantastisk jobb med flotte kollegaer og en kjempe fin familie , alltid hatt et vanskelig forhold til min mor men det har blitt mye bedre . Føler ofte jeg burde gjøre mer for de rundt meg , den skyldfølelsen av at du aldri gjør nok . Litt sånn som sitter igjen etter pappa døde av hjertestans , at jeg skulle gjort så mye mer . Selv om jeg satte av mye tid til samtalene våre og prøvde å besøke han når jeg var ledig . Og vet innerst inne han ville motsagt meg , og bedt meg slutte å være så hard mot meg selv . Du var alltid perfekt , husket jeg han sa den ene gangen jeg spurte om barndommen min og tenkte jeg gjorde mye feil som barn og hadde mye skamfølelse. Det er vel noe med denne juletiden ,alle tradisjonene man delte sammen , de lange telefon samtalene og gavene han alltid ordnet .